Jeg skreiv nylig en artikkel der hovedpoenget var at de omfattende problemene på Gullfaks bare er et forvarsel om hva som er under utvikling på norsk sokkel. Denne årlige oppdateringa av tilstanden blant de 24 største produserende oljefelta på norsk sokkel dokumenterer påstanden bedre enn noe annet.

Disse 24 felta står for ca. 84 prosent av oljeproduksjonen. De er nedtappet fra opprinnelig 3598 mill. kubikkmeter til 581 mill. kubikkmeter. Det vil si at bare vel 16 prosent av opprinnelig oljebeholdning er igjen, og r/p (forholdet mellom reserver og produksjon) er 581 : 87 = 6,7 år. Gjennomsnittlig fallrate var 12 prosent i 2010.

De inneholder nå til sammen bare litt mer olje enn hva Statfjord i sin tid gjorde aleine (565 mill. kubikkmeter). Statfjords høyeste årsproduksjon var 36 mill. kubikkmeter, og feltets årlige gjennomsnittsproduksjon har til nå vært 17-18 mill. kubikkmeter.

De store ryggradfelta faller stort sett med 10-15 pst. årlig. Mens Gullfaks er ekstremt med 13 gjenværende av opprinnelig 361 mill. kubikkmeter (3-4 pst.), kommer de andre etter i raskt tempo.

Det blir stadig dyrere, vanskeligere og farligere å hente ut de siste dråpene.

Et tungoljefelt er nå største produserende felt på sokkelen. Grane har passert Ekofisk. Årsaken er større fallrater på Ekofisk for tida. Men også på Grane er snart 2/3 av oljen pumpet ut, så i likhet med de øvrige store felta er det bare å imøtese fortsatt kraftig produksjonsfall. Grane har en r/p på 4-5 år, som er hysterisk uholdbart.

Lyset brenner i begge ender.

Det er ikke bare de gamle felta som er i ferd med å tømmes. Dette gjelder i kanskje enda større grad de nye småklattene som skulle berge butikken. De inneholder allerede i utgangspunktet ikke mer olje enn hva de store gjør når de er praktisk talt tømt, og de kjøres knallhardt for å få ut oljen raskest mulig.

Ett av disse er Alvheim. Feltet ble satt i drift i 2008, og har som vi ser allerede gått i fall. Det er på 3 år nedtappet fra 34 til 22 mill. kubikkmeter, og r/p er også her 4-5 år.

Det samme vil snart gjøre seg gjeldende for Tyrihans, som ble satt i drift sommeren 2009, og hadde sitt første hele driftsår i 2010. Med 24 millioner kubikkmeter gjenværende olje er det innlysende at et produksjonsvolum på 4 mill. kubikkmeter ikke er holdbart særlig lenge. Jo lenger det opprettholdes, desto brattere blir fallet.

Kristin har jeg nevnt før. Feltet hadde sitt første hele driftsår så seint som i 2007, og er allerede punktert. Fallrate 39 pst. i 2010, og 9 mill. kubikkmeter gjenværende olje av opprinnelig 24.

Fram hadde sitt første hele driftsår i 2004. Feltet er nedtappet fra 25 til 6 mill. kubikkmeter. En årsproduksjon på over 3 mill. kubikkmeter i fjor sier alt. R/p: 2 år.

Kvitebjørn hadde sitt første hele driftsår i 2005. På grunn av tidligere, omfattende driftsproblemer er dette ett av de få felta som kan skilte med oppgang i 2010. Men vi ser at det bare er 13 av 25 millioner kubikkmeter råolje igjen. R/p er 5 år, så feltets produksjonsøkning blir garantert ikke langvarig.

Kanskje aller best kommer vanviddet til uttrykk i den lille klatten Volve, som ble satt i drift i 2008. Allerede nedtappet fra 9 til 3 mill. kubikkmeter, og r/p er under 2 år.

Vilje er en annen. Også satt i drift i 2008. Nedtappet fra 8 til 4 mill. kubikkmeter. R/p 2-3 år.

Ut fra en målsetning om å drenere ut gjenværende olje raskest mulig kan det sies at oljeselskapene gjør en god jobb. Men når erstatningsgraden med ny olje bare utgjør 20 prosent av uttaket, kan resultatet av denne galskapen bare bli sammenbrudd, et sammenbrudd som kommer nærmere for hvert år.

Å produsere olje er ikke som å tømme ei flaske. Hva denne oversikten varsler, foruten økende driftskostnader og tekniske problemer, er et brutalt produksjonsfall på norsk sokkel.