Tilbake til forsiden

 

Europas energisituasjon
er desperat, og Bakus olje må sees
i en større sammenheng.

 

Enda en oljekrig?

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
4. april 2016

Kontrollen over Bakus olje var ett av Adolf Hitlers strategiske hovedmål. Europa var enda fattigere på olje i hans tid enn det er i dag, da oljen i Nordsjøen ikke var oppdaget, men de geopolitiske interessene er de samme.

Samtidig som de strategiske stormaktsinteressene alltid går lenger enn til energiforsyningen, vil denne svært ofte være et sentralt element i den geopolitiske planleggingen, særlig for den som er avhengig av andres ressurser.

Fredag 1. april barket det løs med nye kamphandlinger om den armenskkontrollerte enklaven Nagorno-Karabakh i Aserbaidsjan. Russland støtter Armenia. Oljelandet Aserbaidsjan er alliert med Tyrkia, støttet av vesten, og det historiske forholdet mellom det muslimske Tyrkia og det kristne Armenia er velkjent.

Tyrkias forsvarsminister Ismet Yilmaz har erklært full støtte til Baku. For de tyrkiske myndighetene er Tyrkia og Aserbaidsjan "en nasjon, to stater". Omlag 400 000 armenere som levde i det sovjetiske Aserbaidsjan, har flyktet til Armenia.

Ifølge Andreij Korybko, som allerede sommeren 2014 forutså en ny krig, står også Israel klart på Aserbaidsjans side, mens det kristne Georgia samt Iran vil være mer tilbakeholdne. USA vil "lede i bakgrunnen", støtte Azerbaidsjan diplomatisk og med etterretning i første omgang, og eventuelt overlate den mer paktiske støtten til Tyrkia.

De amerikanske neokonservatives gudfar Zbigniew Brzezinski har erklært at Aserbaidsjan er strategisk like viktig som Ukraina. Aserbajdsjan sier de har erobret noen strategiske høyder. Det forteller oss hvem som brøt våpenhvilen.

Dessuten har den azeriske ambassadøren i Moskva erklært at landet er klart for en "militær løsning". Dette kan i så fall bli veldig stygt, og det kan komme til å utløse en ny flyktningbølge til Europa. Armenias president, Serzh Sargsyan, sier at landet fullt ut vil ivareta sine forpliktelser når det gjelder enklavens sikkerhet.

Med 856 000 fat/døgn var Azerbaidsjan verdens 24. største oljeprodusent i 2014. Med en årsproduksjon på 16,7 mrd. kubikkmeter var landet verdens 33. største produsent av naturgass. Til sammenlikning leverte Norge samme år 114 mrd. kubikkmeter naturgass, og oljeproduksjonen var 1,9 mill. fat/døgn. Oljetallene er "all liquids", det vil si råolje, våtgass og kondensat.

Isolert sett ikke all verden, men dette handler om langt mer enn Baku.

Som kartskissen viser, går det allerede både en olje- og en gassrørledning vestover fra Baku gjennom Aserbaidsjan, langs grensa mot Armenia et stykke, via Georgia og inn i Tyrkia. Det foreligger planer om utvidelser, nye rørledninger og påkopling av nye produsentland i området. Juvelen i krona vil være Iran.

Europas energisituasjon er desperat. Og EU gjør hva som helst både for å rsikre forsyningene og for å redusere avhengigheten av Russland. Pr. i dag har EU inngått MoUer (memorandums of understanding) innen energisektoren med Aserbaidsjan, Kazakhstan, Turkmenistan, og Uzbekistan.

Når det gjelder olje- og gasskorridorer, er også bildet klart.

For EU-kommisjonen er det et strategisk hovedmål å åpne en sørlig gasskorridor og utvikle et gassknutepunkt i det sørlige Europa. Første mål er svært beskjedent. Innen 2019/2020 skal 10 mrd. kubikkmeter/år strømme fra den kaspiske regionen, Midtøsten og det østlige Middelhavet. Framtidsmålet er imidlertid 80-100 mrd. kubikkmeter, eller ca. 25 prosent av EUs gassbehov i dag.

 Det kan kanskje kalles Hitlers Neuropa med både nye og gamle midler?

Her noen ord om oljen og gassens betydning for krigen mot Syria.

 

Russisk-armensk felles militærøvelse. For armenerne innbærer samarbeidet med russerne viktige sikkerhetsgarantier.