Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

EUs bail-in-direktiv er på veg inn
i norsk rett. Innskyternes penger kan tas
i beslag
under neste bankkrise.

 

 

Omvendt bankran



Den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs
under krisa i 2008, med store konsekvenser også for småsparere.

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
10. januar 2017

 

Bankene vil gjøre Norge kontantfritt. Høyre følger opp. Ting henger sammen. Høringen om innskuddsgaranti og krisehåndtering i banksektoren er nå ferdig. EUs bail-in-direktiv er på veg inn i norsk rett. Stortinget vedtar snart lovverket. Innskytere eier ikke lenger alle pengene sine når de står i banken.

NOU 2016:23 betyr at staten i neste finanskrise vil kunne ta arrest i bankkonti for å redde bankene. Den fjerde statsmakt er taus om prosessen. Det ligger noen tusen milliarder og svever her, skriver Thomas Kenworthy, som har laget en interessant høringsuttalelse om saken, i en epost til Oljekrisa.no.

Kenworthy har ned gjennom åra gitt uttrykk for radikale meninger som ikke alltid deles av undertegnede. Som leder av en norsk Tea Party-bevegelse har han gått inn for å legge ned Norges Bank, og han  har gitt uttrykk for sterke globalistiske og anti-nasjonale synspunkter.

I høringsuttalelsen tror jeg imidlertid at han er inne på noe vesentlig.

Den norske statlige innskuddsgarantien er i dag svært god, ved at den gjelder innskudd inntil 2 mill. kroner pr. innskyter pr. bank. Dette er en unntaksordning fra gjeldende EU-direktiv, som fra utgangen av 2018 også i Norge vil avgrense garantien til 100 000 euro (vel 900 000 kroner) i hele EU, om det innføres som planlagt. Både regjeringa og skrullingene på tinget sier seg å "kjempe" imot dette.

Dette skal skjerme småsparere, og det er fortsatt romslig nok for de aller fleste, men hvem kan egentlig garantere for totalt 2 billioner kroner ved en systemkollaps? Erna Solberg? Siv Jensen? At også maktetablissementet innser at nye kriser kommer framgår tydelig nok av at de vil ha bail-in-systemet juridisk på plass nå. Det gir dem rett til å konfiskere penger. Prinsippet er innført. Hva blir neste steg?

- Hvem eier innskyterens bankinnskudd, spør Kenworthy.

Kontoavtalen har to parter, kontohaver og banken. Det er to mulige eiere av innskuddet. Enten skal innskuddet betraktes som betrodde midler som fortsatt tilhører innskyteren, eller så må innskuddet betraktes som et lån, gave eller liknende til banken, og eiendomsretten ligger i så fall hos banken.

Ifølge både innskyter, banker og regelverk er pengene innskyterens eiendom. Det er et depositum i banken, ikke et lån. Realiteten er en annen. Bankene bruker innskyterens penger til forretningsmessig virksomhet med risiko for tap. I henhold til fractional banking-prinsippet er bankenes egenkapital til å dekke tap latterlig lav.

Det er klart at bankene ikke behandler midlene på innskuddskontiene som “betrodde midler” tilhørende kontohaverne, men derimot som egne driftsmidler.

- På toppen av dette lages det nå et lovverk for bruken av innskuddene i boet dersom en bank blir insolvent. I en insolvenssituasjon er det åpenbart at bankene i realiteten har blitt eiere av innskuddene uten at dette er hverken kontraktsfestet eller på annen måte avklart med kontohaverne, skriver Kenworthy.

Han foreslår derfor at bankene må behandle innskuddene som betrodde midler skilt fra egen virksomhet, i henhold til den tradisjonelle depositumskontrakten. Denne typen avtaler er mye i bruk ellers i samfunnet. Klientmidlene i finans- og eiendomsmegling holdes f. eks. skilt fra foretakets øvrige virksomhet.

Dersom bankene ønsker å låne penger av publikum, må dette avtales med den enkelte kredittgiver og nedtegnes i en låneavtale som omfatter sentrale forhold som låneperiode, pant, bruk av lånet m.v. Om borgere skal bli deleier i en bank, må det skje på eget initiativ ved kjøp av aksjer, og ikke påtvinges dem via en konto i banken.

Kenworthy kritiserer også at lovforslaget bare handler om krisehåndtering, ikke om hva som kan gjøres for å unngå krise. Sjøl om sporene forsøkes skjult, slik at de kan løpe fra ansvaret, har norske myndigheter i praksis vedtatt 2,5 prosent som årlig inflasjonsmål. Det forutsetter en årlig pengevekst på 5-6 prosent.

Dette er dypstat. Siden pengeveksten skjer ved bankutlån, er boligprisveksten både en konsekvens av og en forutsetning for skiftende regjeringers økonomiske politikk. At forskjellige statlige insitusjoner med jevne mellomrom er "bekymret" for prisveksten er rutinemessig hykleri og ansvarsgardering.

 

Følg oljekrisa på Facebook