Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

Den politiske Cosa Nostra
som er utviklet må som alle forbrytere
forsøke å skjule sine spor.

 

 

En dødskult for Europa

Glem det. Har aldri hendt. Dessuten er det uunngåelig som en naturkatastrofe.

 

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
24. mars 2017

 

Liberalismen er de liberales ideologi. Fri flyt og åpne grenser, på norsk. Liberalismen er, i likhet med andre ideologier og den kapitalistiske økonomien, utsatt for sykliske kriser. Den er nå på veg mot bunnen, mens kritikerne sliter med å stable på beina helhetlige alternativ.

Liberalere når sin ideologiske endestasjon: Tillat nekrofili.

Vår tids skudd i Sarajevo faller tett. Nå sist i London, for et år siden i Brussel. Etter en generasjons ideologisk hegemoni, viser liberalismen seg i økende grad ute av stand til å håndtere de problemene den sjøl skaper, i Europa i hovedsak masseinnvandring og en dysfunksjonell euro som kan medføre økonomisk kollaps nær sagt når som helst.

Et system krever tillit for å overleve. Tilliten er tynnslitt.

Veksten uteblir. Massearbeidsledigheten i EU vedvarer. Noen få blir rikere, de mange blir fattigere og mer utrygge. Når liberalismen ikke lenger kan lokke med fordeler, blir den autoritær og truer med tvang og sanksjoner. Flykningekvoter skal påtvinges EUs medlemsland av en udemokratisk maktsentral i Brussel.

Allerede i 2003 kunne den norske Maktutredningen påvise at også demokratiet i Norge, som ledd i ei internasjonal utvikling, forvitret under internasjonalisering, rettslig-gjøring, byråkratisering og ideologisert "ekspert"-velde. De nasjonale institusjonene er i prosessen blitt tømt for innhold og redusert til karikaturer.

Fra Brussel så det bra ut. På gata opplever folk tiltakende rettsløshet.


- Ingen europeer går trygt på gatene, sier Tyrkias nye sultan, Recep Erdogan (bildet). Det er klar tale. Han vil ha revansje for Wien 1683.

Det politiske Cosa Nostra som er utviklet må som alle forbrytere forsøke å skjule sine spor. De må flytte oppmerksomheten bort fra ideologi og politikk. En av løpeguttene, Frank Rossavik i Aftenposten, sier det i konsentrert form: - Angrepet i London sjokkerer – men bare litt, og neppe så lenge. Det er bra.

Han formelig destillerer utenriksminister Børge Brendes uttalelser.

Alzheimerbrigaden rykker ut. Vi har med noe naturlig og uunngåelig å gjøre. Like greitt å glemme London, Brussel, Nice, Charlie Hebdo, Bataclan, at Europas byer ikke alltid var hjelpeløse ofre for islamsk masseterror. På gata i London ser vi måpende konsum-zoombier som tar sine selfies og går videre. Det er bra. Det er slik de vil ha oss.

Takket være et fortsatt effektivt desinformasjonsapparat er ikke zoombiene en gang klar over at deres myndigheter systematisk støtter islamske terrorister i andre land, som f. eks. Syria. De er så og si gudfedrene. Burde ikke ettergivenheten deres for de samme kreftene i våre egne land snart reise noen spørsmål?

Når går den over i landsforræderi?

Det muslimske brorskap, sunnifundamentalismens konsernselskap, har frie hender over hele det vestlige Europa.  De er terroristene som har trukket i dress og slips og selger multikultur, gjensidig forståelse og toleranse - som bare går den ene vegen. Syria-terroristene som returnerer, får stort sett gå i fred, mange på bidrag.

Moskeer, der hatretorikken blomstrer, skyter i været som paddehatter.

Europeiske politikere og medier kappes om å mørklegge ekstremisme, innvandrerkriminalitet, demografisk utvikling, sosiale kostnader og parallellsamfunn. Når folk sparkes ned på åpen gate, frastjeles penger og mobiltelefon og bare må prise seg lykkelig om de slipper unna uten varig mén, forsikrer Sannhetsministeriene at verden aldri har vært tryggere.

Poitiers år 732 og Wien 1683. Puss støvet av disse datoene før det er for seint.

Hege Storhaug: Rammet av en kulturell katastrofe
Christian Skaug: Den selektive resignasjonen

 

Følg oljekrisa på Facebook