Tilbake til forsida

 

 

Nord Stream II er Europas
potensielt viktigste geopolitiske
prosjekt for tida.

 

Grenser for selvskading?


Nord Stream kommer i land ved Greifswald i Tyskland. (Foto: Nord Stream)

 

Av Jan Herdal
Publisert 11. september 2015

Bortsett fra ovasjoner i tysk presse under kunngjøringen i sommer, har det vært lite publisitet om Gazproms planlagte utvidelse av gassledningen Nord Stream. Det er snakk om et gigaprosjekt av geopolitisk betydning - som USA og EU-kommisjonen trolig vil gjøre sitt beste for å forpurre.

Eksisterende Nord Stream som stod ferdig i 2012, består av et dobbeltrør fra Russland til Tyskland med årskapasitet på inntil 55 mrd. kubikkmeter naturgass, omlag halvparten av norsk totalproduksjon. Det går på bunnen av Østersjøen, milevis fra ethvert amerikansk lakeiregime, og er slik sett nærmest en fysisk konkretisering av aksen Berlin-Moskva.

Det overrasket mange da Gazprom i sommer sammen med tre ledende europeiske energiselskaper, der tyske E.on utvilsomt er det viktigste, offentliggjore en intensjonsavtale om å doble Nord Streams kapasitet med to nye rør. Da kan ledningen frakte inntil 110 mrd. kubikkmeter i året, eller to tredeler av Russlands gassleveranser til Europa i dag.

Alt styrt av Russland i den ene enden og Tyskland i den andre.

Kunngjøringen skjedde i kjølvannet av at USA og EU-kommisjonen i fellesskap hadde klart å forpurre en annen korridor, South Stream, ved å øve påtrykk på diverse vasallregimer i det sørøstlige Europa. Disse regimene er nå av en slik karakter at det ikke koster Washington mer enn noen millioner dollar inn på de rette utenlandskontiene for at de skal bombe sin egen befolkning, om de skulle få ordre om det.

Ordet bananrepublikk har fått et nytt geografisk innhold.

I Kiev hyler USAs lakeier allerede om at nye Nord Stream eventuelt vil koste Ukraina 16 mrd. kroner i årlig tap av transittavgifter. Det skulle de ha tenkt på før - det vil si, de er jo ikke utplassert der de er for å ivareta det ukrainske folkets interesser. Såpass har vel de fleste oppegående mennesker fått med seg nå.

Etter Nabuccos havari heter USAs og EU-kommisjonens "alternativ" til russisk gass nå TAP, en talende forkortelse på norsk. Det er snakk om å levere ynkelige 16 mrd. kbm. azerisk gass pr. år, og av dette har Tyrkia allerede opsjon på to tredeler.

Direkte latterlig.

Alle skjønner at dette alternativet ikke har noen mening før det eneste landet som har gassmengder som kan konkurrere med Russlands, Iran, blir koplet på i den andre enden. Dette er hoveddriveren for ønsket om å oppheve sanksjonene mot Iran, men det er langt fram og fortsatt mange gode grunner til at Iran ikke er tjent med å spille med i vestens geopolitiske spill.

Gjenstår bare å se om det fins grenser for tysk selvskading. En intensjonsavtale er bare nettopp en intensjonsavtale, og krefter er sikkert for lengst i sving i kulissene for å stoppe også det nye forsøket på å gi Europa en trygg, stabil og langsiktig forsyning av gass. Meldinger om dette kommer sikkert i løpet av høsten.

Les også: Holder seg innenfor europeisk regelverk

Mange er klar over at USA vil ramme Russland. Det snakkes mer lavmælt om at de egentlig er like interessert i å ramme Europa. Ingen over, ingen ved siden. Det er kaosimperiets ledestjerne.

Det sies at sanksjonene mot Russland koster Tyskland en halv million arbeidsplasser.