Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

Peak Oil er for tida mer
en plagsom aldringsprosess enn
en disruptiv katastrofe.

 

 

 

Men kverna maler

 

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
4. april 2017

 

Peak Oil kommer, men mer som en plagsom aldringsprosess enn en disruptiv katastrofe. Derfor er den heller ikke interessant for politikere og medier. De kjemper helt andre kriger, men aller helst leker de Kom skal vi danse.

Et kaotisk og fragmentert mediebilde er hersketeknikk. Det skaper desorienterte, redde og forvirra mennesker, som er lette å styre. Det er meningen. Politikerne farter fra den ene mediearrangerte Potemkins kulisse til den andre, og tror antakelig at eventmarkedsføringen deres befinner seg i virkelighetens verden.

Medieindustrien som er farsens forutsetning krever allerede 8 milliarder kroner i offentlig støtte, NRK-lisensen inkludert. Det er for lite. En fersk såkalt medieutredning, overlatt til bransjens egne folk, foreslår nye 800 millioner. Leserne svikter, men det politiske Cosa Nostra, Kartellpartiet, kontrollerer siste skanse. Statskassen.

Fakta av denne typen som nylig ble publisert av Wall Street Journal, gjengitt i Dagens Næringsliv, er et fragment av en prosess som pågår, like ubemerket og ubønnhørlig som entropien: - Til tross for milliardkutt i utgifter og høyere oljepriser, sliter fire av verdens største oljeselskap med å tjene nok til å dekke kostnadene.

Mange tror at dagens oljepris er lav. Kutt toppene, og du ser at den med 50 dollar justert for inflasjon er reelt mer enn doblet fra perioden 1930 til 1973, da OPEC innførte oljeboikott av vesten.

Ser vi bort fra et galskapens tiår fram til ca. 2014-2015, er oljeprisen historisk høg, særlig når vi tar dollarkursen i betraktning. Glatter vi ut de finansielle og politiske forstyrrelsene, krabber prisen ubønnhørlig oppover. Netto energiavkastning synker. I store deler av den perioden som la grunnlaget for dagens sivilisasjon, var (prisjustert) 15-20 dollar for et oljefat boom. I dag er 50 dollar, eller 450 kroner, for lite.

Lite spores av denne utviklinga i offentlig debatt.

Regjeringa la nettopp fram en såkalt perspektivmelding, notert av få og lest av enda færre. Like greitt. Disse opphopningene av dyrt betalte, innholdsløse honnørord overbeviser ingen, knapt nok forfatterne. Joda, Norge har "utfordringer". De skal vi løse ved hjelp av teknologi og innovasjon, effektivisering, åpne grenser og internasjonalt samarbeid. Og så skal det være grønt. Kamera av. Rullegardin ned.

De virkelige perspektivene må vi leite fram i den marginaliserte utkant. På nettstedet Kulturverk skreiv Svein Røgeberg nylig i en kronikk: - Det går et spøkelse gjennom verden - knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi - det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Røgeberg beskriver den ubønnhørlige trenden slik: - For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene - selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer - så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter. Ideen om fornybar energi er ifølge Røgeberg blitt et kulturelt meme, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

En ganske realistisk, og som ventet uønsket, framskriving. Røgebergs kronikk er avvist av "portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser."

Et annet fortjenstfullt unntak fra den store offentlige tausheten er den sikkerhetspolitiske eksperten Helge Lurås, som i sin bok Hva truer Norge nå klart beskriver ressursuttømming og Peak Oil som en kommende trussel mot norsk sikkerhet. Lurås var den eneste kjente kommentator som sist høst tippet at Donald Trump ville vinne den amerikanske valgkampen.

Framskriving av global oljeutvinning er riskosport. David Archibald har en ganske realistisk sak på Peak Oil Barrel. Basert på BP Statistical Reviews tall fram til og med 2015 påviser han at veksten i oljeutvinningen så langt har blåst fletta av alt som heter vind og sol (graf under). Oljen er, sammen med annen lagerenergi (kull og gass) like viktig for sivilisasjon og levestandard i dag som før.

Kan veksten fortsette?

Det bildet er mer usikkert. Både USA og de arabiske OPEC-medlemmene økte sin oljeproduksjon med ca. 5 mill. fat/døgn i perioden 2010-2015. Tross en viss økning i land som Russland, Brasil og Canada, falt resten av verden i samme periode tilbake med 1,7 mill. fat. Veksten har funnet sted i noen få land. Det store flertall av oljeprodusenter er på platå eller i etablert tilbakegang.

Archibald mener for sin del at oljeproduksjonen de kommende fem år bare vil øke i Midtøsten. Den vil synke i Nord- og Sør-Amerika, Europa og Eurasia, Afrika og Stillehavsområdet. Han spår 5 mill. fat/døgn lavere oljeutvinning i 2022 enn i 2015. Oljepris og global økonomi er regulerende faktorer. Tida vil vise.

Men kverna maler. Skrustikka er på.

 

Følg oljekrisa på Facebook