Tilbake til forsiden

 

Bakken rigget for
fallrater på 20 prosent.

 

Den røde silda


Statoil er storaktør i Bakken. (Foto Ole Jørgen Bratland, Statoil)

 

 

Av Jan Herdal
Publisert 1. april
2016

Det amerikanske uttrykket "a red herring" betyr å blåse opp ei tilsynelatende bra side ved en sak, for å kamuflere den dårlige. Den røde silda i amerikansk skiferoljeproduksjen er riggproduktiviteten.

Første generasjon amerikanske frackingbrønner hadde en horisontal lengde på 200-300 meter, og ble sprengt (fracked) en, maks to ganger. Andre generasjons utvikling bestod i gradvis å øke brønnenes lengde til 2-3 km, og øke antallet sprengninger til 60-70 pr. brønn. Produksjon pr. brønn økte kraftig, men likevel langt mindre enn arealbruken.

Skiferen gav faktisk stadig mindre olje pr. arealenhet.

Tredje generasjon er såkalt pad-drilling. Dette er en variant av det som kalles grenboring på norsk sokkel, og betyr helt enkelt at hver rigg borer et stort antall brønner. Dette er rasjonelt da det ikke medgår tid og penger til å montere ned, flytte og montere opp igjen riggene for hver brønn. Ut over det er kostnader, produksjon og arealbruk pr. brønn omtrent de samme.

Med dette kan man si at produktiviteten "pr. rigg" øker noe voldsomt, noe verken det amerikanske energidepartementet eller bransjen har unnlatt å påpeke. En kan spørre seg hvor viktig dette parameteret er, men det har da medført at mens riggtallet har stupt, har USAs skiferoljeproduksjon falt langt mindre.

Den voldsomme overspillingen av "riggproduktiviteten" har kamuflert dels økende skiferarealbruk pr. liter utvunnet olje, men kanskje enda viktigere - at produksjonen pr. brønn har begynt å synke, noe vi nå ser klart i USAs tredje største skiferoljeområde, Bakken i Nord-Dakota.

De siste produksjonstall fra delstatsmyndighetene gjelder for januar måned i år. Fra januar 2015 er produksjonen ned fra 1,12 til 1,06 mill. fat/døgn, eller ca. 5 prosent. Det skjer til tross for at antallet produserende brønner i samme periode er økt fra 9 057 til 10 438, en økning på ca. 17 prosent.

Økningen i antall produserende brønner var prosentvis nesten dobbelt så høy året før, fra 6 949 til 9 057, en økning på omtrent 30 prosent, og produksjonen økte da fra 0,87 til 1,12 mill. fat/døgn. Antall nye brønner med høy initialproduksjon (produksjonen fra skiferoljebrønner faller kraftig første året) var fortsatt stort nok til både å øke utvinningen totalt, og også å holde gjennomsnittlig utvinning pr. brønn ganske stabil i løpet av året på ca. 125 fat/døgn.

Dette er grundig endret det siste året. Gjennomsnittlig utvinning pr. brønn i Bakken har stupt fra 125 til 102 fat/døgn fra januar 2015 til januar 2016, eller med snaut 20 prosent. Med daværende WTI-pris på 60 dollar var gjennomsnittlig brønnproduksjon i Bakken i januar 2015 verdt 60 000 kroner i døgnet, i januar 2016 var den verdt vel halvparten.

Det raske produksjonsfallet pr. brønn kan som nevnt i høy grad tilskrives at andelen nye brønner synker i forhold til totalen. Men grenboringens høye arealforbruk vil også medføre at man gradvis tvinges ut i mindre produktive områder.

Antallet produserende brønner i Bakken har bare økt fra 10 314 i september i fjor til 10 438 i januar i år. Det er nesten stagnasjon sett i forhold til veksten de foregående år. Hvis det ikke skjer noe dramatisk med oljeprisen, tror jeg vi snart vil se at antallet brønner i Bakken flater ut, og kanskje begynner å synke.

Et slikt scenario vil medføre en fallrate på 20 prosent pluss på årsbasis.