Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

Kort sagt, det ultimate mareritt
- for den som tenker i fiendebilder.

 

 

En varslet fiasko


Greifswald: Nord Stream 1 surrer og går. Nr. 2 er på gang. Bra for Europa.

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
24. november 2016

 

Det fins tilbakeslag, som at EU nylig forlenget sanksjonene mot Russland, og truer med sensur av russiske engelskspråklige medier, men det er visst mest spill for galleriet. Ser vi på de harde energifakta, er neocons konfrontasjonspolitikk allerede såå... ja, så før-niende-november-tjueseksten.

En av de resignerte (sukk) er Cyril Widdershoven, nederlandsk gass- og Midtøsten-ekspert, medlem av atskillige på papiret imponerende internasjonale tenketanker i Nederland, USA, UK og Midtøsten, og med post master-studier fra krigsfakultetet ved Kings College i London i baklommma. For sikkerhets skyld.

I en lengre artikkel i energypost skriver han hemningsløst, sitat:

"Europas storslåtte strategi for å bli mindre importavhengig av russisk gass, som har vært diskutert siden 1990-tallet, ligner stadig mer på en fiasko, da den nye russiske tsar, Vladimir Putin, stadig utmanøvrerer EUs ledere."

Ærlig talt, det kunne da umulig gå på annet vis? Virkeligheten fins.

Det i øyeblikket mest bekymringsfulle for Widdershoven et al. er at EU den 28. oktober gav russiske Gazprom rett til å øke leveransene via Nord Stream 1. Gazprom kan nå utnytte 80 prosent av kapasiteten i Opal, som frakter gass videre fra Greifswald til det tsjekkiske nettet, mot tidligere 50 prosent.

Opals kapasitet er relativt beskjedne 35 mill. kubikkmeter/år. Dette skulle bety ekstra leveranser på ca. 10 mrd. kubikkmeter i året. Ikke all verden, men ledningen ansees å være av en viss strategisk betydning i det europeiske gassnettet. Der fins dessuten en ledning (NEL) som kan distribuere inntil 20 mrd. kubikkmeter gass/år fra Nord Stream 1 til det tyske markedet.

Nord Stream 1 har en kapasitet på 55 mrd. kubikkmeter i året. Nord Stream 2 er under planlegging, og vil doble denne kapasiteten. Gazprom vil da kunne dekke ca. 25 prosent av EUs gassbehov via Vyborg og havbunnen i Østersjøen, uten å krysse territoriet til kranglevorne naboer, noe tyskerne neppe har noe imot. Det blir stadig vanskelige å se at noen kan stoppe denne nå.

Annen gassforsyning, fra Nordsjøen, Nederland og Algerie, svikter.

Widdershoven synes det er veldig trist at Russland, som dekker ca. 30 prosent av EUs gassbehov, med dette blir mindre avhengig av land som Polen og Ukraina, som begge for tida sitter med til dels hysterisk antirussiske regimer. Få europeiske gasskunder, som er interessert i energisikkerhet, vil være enige med ham. Med Nord Stream 2 kan nesten all russisk gass gå via Østersjøen.

Et annet aspekt er at Tyrkia nå "revurderer sin plass i historien". Verken EU eller Nato synes i øyeblikket spesielt attraktivt for Erdogan, som åpent flørter med den russisk/kinesiske sikkerhetsorganisasjonen Shanghai Cooperation Organization. Erdogan mener Vesten stod bak kuppforsøket mot ham, og nå bombarderes han i tillegg med anklager om brudd på menneskerettighetene.

Putin takker og bukker. Gassledningen Turkish Stream er igjen på agendaen. Dessuten kan et godt forhold mellom Russland og Tyrkia stikke kjepper i hjulene for gassrør-ledninger til EU fra Iran og og Irak. Tyrkia var i det hele tatt tiltenkt rollen som EUs energiknutepunkt for både gass og olje fra Midtøsten - på EUs egne premisser. Nå kan det bli en kork i stedet.

Widdershoven finner Putins djevelske statmannskunster overlegent alt annet i Europa:

"Russlands innflytelse innen olje og gass i Midtøsten og Nord-Afrika har økt eksponensielt. Gazprom og kohortene Rosneft, Lukoil og Novatek kan blokkere eller åpne mesteparten av Europas nye energikilder de kommende tiår."

Det ultimate mareritt. Intet mindre - for den som tenker i fiendebilder.

 

Cyril Widderhoven: EU is losing the Energy Battle with Russia.

 

Følg oljekrisa på Facebook