Tilbake til forsiden

 

 

Klodens naturlige

klima er langt mer ustabilt

enn vi innser.

 

 

 

 

Svaret fins i fortida


Temperaturendringer de siste 10 000 år ifølge iskjerneprøver på Grønland.

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
8. januar 2019

Fortida har nøkkelen. Klodens naturlige klima er langt mer ustabilt enn vi innser. Det vi har opplevd av temperaturstigning i vår tid er en bagatell i forhold til hva som har foregått tidligere i de siste 25 000 år av jordas historie.

For en gjennomgang av temaet basert på iskjerneprøver fra Grønland anbefales Don J. Easterbrooks "Geologic Evidence of Recurring Climate Cycles and Their Implications for the Cause of Global Climate Changes - The Past is the Key to the Future."

Easterbrook fastslår: Mesteparten av de 10 000 siste år har vært varmere enn i dag. Den oppvarmingen som har pågått siden Den lille istid (1550-1850) fram til vår tid er bagatellmessig i forhold til tidligere, raske temperaturendringer. Små temperatursvingninger på en grad eller så som vi har sett de siste hundre år, er historisk sett svært vanlige.

For 8 200 år skjedde f. eks. en rask nedkjøling på ca. 2 grader som varte i noen få hundre år. Den påfølgende oppvarmingen var på ca. 3,5 grader og like abrupt som nedkjølingen hadde vært. Verken nedkjøling eller oppvarming ble ledsaget av vesentlige endringer av CO2-innholdet i atmosfæren.

Den middelalderske varmeperioden ca. fra år 900 til år 1300 er godt dokumentert i historiske kilder. Temperaturen var høyere enn i dag. Kornavlingene var gode i Europa, tregrensa forskjøv seg oppover, isbreene krympet, byene vokste, folketallet ble mer enn fordoblet. Vikinger kunne kolonisere Grønland.

Vingrensa gikk ca. 500 kilometer nord for dagens vingårder i Frankrike og Tyskland. Da ble det dyrket vindruer opp til 780 meter over havet i dagens Tyskland, mot 560 meter i dag, noe som kan indikere at temperaturen da var 1-1,4 grader høyere enn nå.

Den fruktbare perioden ble gradvis avløst av Den lille istid, med kalde vintre og kjølige, regnvåte somre. Kornavlingene sviktet, de dårlige årene nærmest avløste hverandre, med matmangel og sykdommer som følge (Fagan, 2000, Grove, 2004). Tre år med styrtregn førte til den store hungersnøden i perioden 1315-1317.

Themsen frøs over. Isbreene vokste, og begravde hele landsbyer i Sveits. Fast sjøis kunne omgi Island og stengte mange havner vinterstid. Landets befolkning ble halvert. Den norske kolonien på Grønland døde ut, da den ikke lenger kunne skaffe mat nok. En tid og et klima de færreste vil lengte tilbake til.

Under den sykliske nedkjølingen i perioden 1945-1977 fryktet klimatologer og metrologer en ny, liten istid. I dag kan det noen ganger virke som om den lille istidens temperaturer er idealet for gjeldende klimaregime med haleheng.