Tilbake til forsida

 

 

Hvorfor er Aftenposten blitt
så latterlig? Fordi avisa har
tapt definisjonsmakta. For alltid.

 

Også vi når det blir skrevet


Oberst Kilgore - en klassisk Aftenposten-helt (Fra Apocalypse now.)

 

Av Jan Herdal
Publisert 1. desember 2014

Det blir mildt sagt komisk når tyven roper stopp tyven. Aftenposten, avisa som hyllet den døde Hitler over hele førstesida, støttet USAs folkemord i Vietnam til siste napalmskvett og betraktet nei-sida i EU-kampen som skadedyr, vil lære oss forskjell på propaganda og sannhet.

Idag er det Aftenposten-sannhet at russere skjøt ned det malaysiske passasjerflyet MH17 i Øst-Ukraina i sommer. At Malaysia som flyets eiernasjon er utestengt fra undersøkelseskommisjonen, som er monopolisert av NATO-medlemmer pluss USA-juntaen i Kiev er så ubetydelig for avisa at det ikke er verdt å nevne. At denne kommisjonen har lagt lokk på hele saka, er ikke noe å snakke om.

I Aftenposten er USAs pengestøtte til regimeendringer så uinteressant at den aldri er verdt trykksverte, sjøl når beløpa ligger åpent ute på offisielle amerikanske nettsider. Når USA-finansierte terrorister går løs på torgkoner med kniver og økser, er det et ekte uttrykk for et undertrykt folks lengsel etter frihet og demokrati.

At russiske kampfly benytter internasjonalt territorium er nærmest en krigserklæring i Aftenposten, som i norske klakkørmedier forøvrig. Propagandistene lever i sin egen verden. De fatter ikke at som absurd virkelighetsbeskrivelse fungerer dette som vår tids Apocalypse now.

Ja, det blir nesten enda mer surrealistisk. Under Vietnamkrigen ble i det minste ikke krigspropagandaen sauset direkte sammen med IKEA-reklame i snertne salgsvideoer, som en slags pakkeløsning.

Hvorfor er Aftenposten blitt så latterlig? Fordi avisas virkelighetsbeskrivelse ikke duger lenger. Den har fått konkurranse av andre, primært via nettet, som viser seg mer troverdige og bedre underbygde når folk får anledning til å sammenlikne.

Definisjonsmakta er tapt. For alltid.

Til dette kommer systemmedienes økonomiske krise, som har gjort reklamen stadig mer påtrengende, og propagandaen stadig mer lavpannet. Når det går mot en patetisk slutt for et propagandasystem som har sluttet å virke for lenge siden, har det ikke minst med noe så banalt som budsjetter å gjøre.

Også klakkører skal betales.