Tilbake til forsida

En regning som ikke kan betales

Utrangering bare av den relativt lille franske eksperimentreaktoren Brennilis som var i drift til 1985 er ennå ikke avsluttet og har så langt kostet 482 millioner euro, eller ca. 4 mrd. norske kroner. Reaktoren ble stengt på grunn av lokal motstand som eskalerte til sabotasje.

Av Jan Herdal
Publisert 21. mars 2011

Et energidesperat EU som slår vilt rundt seg blir stadig farligere for sine naboer. ALLE naboer. Dette Europa kan ende som en radioaktiv ørken, uten at en eneste atombombe er avfyrt.

Bak det humanitære skrammelet ser vi at Europa og USA blir stadig mer avhengig av Afrikas ressurser, ikke minst energi i form av både olje, gass og uran. Det har gått så langt at EU vil bygge solkraftverk i Nord-Afrika.

Overlegen militærteknologi er ingen løsning på strukturelle problemer. Det er bare en vei inn i kaos og katastrofe. Tidligere Venstre-leder Gunnar Garbo utgav i 1975 boka Opprustet og forsvarsløs, ei bok som allerede
i tittelen avslørte en sjelden grad av innsikt.

Hendelsene i Japan setter fokus på det faktum at flertallet av verdens 440 atomreaktorer er gamle. Noen få ble bygget allerede i 1950-åra, de fleste på 1960- og 1970-tallet. De har gått i 40-50 år og er forlengst modne for skraphaugen i følge opprinnelige planer. Mange ble bygget for 30 års drift.

Så også i Europa, som sammen med USA og Japan er verdens mest atomkrafttette område.

Atomkrafta ble bygget ut i en teknooptimistisk tidsalder da propagandaen ville ha det til at dette var evigvarende, ubegrenset og nesten gratis energi. I dag er verden i ferd med å få på bordet ei regning som ikke kan betales.

Sluttlagringen av brukt brensel er uløst. En del må lagres sikkert i 100 000 år, et nærmest surrealistisk tidsrom når vi ser at den sivilisasjonsform som kreves har eksistert i bare 100 år og allerede er i ferd med å vise farlige erosjonstegn.

Krafta trengs. Det står om liv eller død. Dessuten fins det ikke penger til å rive og til å skaffe ny kraft. "Løsning": Politikerne skriver ut stadig nye friskmeldinger av gamle kraftverk.

I kjøl(e)vannet av Fukushima har den tyske regjering utsatt i tre måneder en avtale som forlenger en del gamle tyske atomkraftverks levetid med 9 år, fra 2021 til 2030, og yngre kraftverks levetid med 14 år, til 2035. Ingen nye atomkraftverk er planlagt.

Med 26 prosent andel er Tyskland relativt sterkt avhengig av atomkraft, og også der er energisituasjonen så tilspisset at avtalen sannsynligvis kommer til å bli presset gjennom til slutt.

Britene har så langt stengt 26 av sine reaktorer, og  har fortsatt 19 i drift, som leverer 19 pst. av landets strøm. Landet har ingen nye reaktorer under bygging.

Alt som skjer foreløpig er at de britiske kraftverkene kjøres ned, stenges, tømmes for brensel, strippes for en del ytre konstruksjoner og settes under oppsyn. Reaktorhallene står der, tungt forurenset, som nye tilskudd til verdens beholdning av atomskrap. Nyordet for dette er "Safestore".

Den kostbare delen av jobben, riving av reaktorhall, sluttdeponering av strålingsmateriale og rensing av tomten er "utsatt" i 40-60 år.

Britene sliter med raskt synkende egenproduksjon av olje og gass, et galopperende underskudd på handelsbalanse og statsbudsjett, og knallharde nedskjæringer som raskt kan komme til å koste politiske liv.

Det er ingen dristig spådom at landet ALDRI kommer til å finne de mange milliardene som trengs til å gjøre resten av jobben. En torpedo under Arken. Mange nye torpedoer under Arken.

Med 78 prosent av kraftforsyningen er Frankrike trolig det land i verden som har høyest andel atomkraft. Landet har 59 reaktorer i drift, har stengt 11, og har ett nytt kraftverk under bygging.

Den økonomiske situasjonen er ikke bedre i Frankrike enn i Britannia, og selv om noe av anleggene er revet, har landet i stor grad valgt omtrent samme strategi. Dyr riving og opprenskning er "utsatt" i 40 år.

På grunn av den store andelen atomkraft blir ligningen mellom rivningskostnader og bortfall av kraft enda mer håpløs for Frankrikes vedkommende. Og for hvert år de mange gamle reaktorene får surre og gå utgjør de en økende trussel mot omgivelsene og verden.

I USA er 28 reaktorer stengt til nå. Samme mønster følges ved nedstenging som i Britannia og Frankrike. Også mange av de 104 gjenværende reaktorene i USA er på slutten av sin levetid. Etter Fukushima er det satt ned en kommisjon som skal vurdere sikkerheten.

Tida renner ut. Snart smeller det - igjen.

Britiske Berkeley atomkraftverk ble tatt av nettet i 1989. Etter 20 års arbeid med riving av omkringliggende bygningsmasse og noe indre opprydding, er reaktorhallen stengt for over 60 år framover.