Tilbake til forsida

 

 

Dyr dollar er
underkommunisert
som årsak til oljeprisfallet.

 

En klar sammenheng


Bermans graf som viser oljepris i dollar korrelert opp mot de amerikanske myndighetenes innsprøyting av penger i økonomien.

 

Av Jan Herdal
Publisert 15. januar 2015

Sommerens 110 dollar fatet for oljen var ikke markedspris. Oljeselskapene var avhengige av massive subsidier via finanssystemet for å holde det gående. Det sier noe om hva dagens pris innebærer for bransjen og for oljeproduksjonen framover om prisen vedvarer.

Energikonsulenten Arthur Berman går lett over dette, men ellers har han publisert et par grafer som gir et interessant innblikk i noen grunnleggende kapitalistiske mekanismer bak høstens prisfall. I motsetning til Berman mener jeg ikke at dette er hele forklaringen, men at det sier en god del.

Bermans første graf viser at det er en rimelig grad av korrelasjon mellom pris og tilbud/etterspørsmål i perioden januar 2008 - desember 2014. Når det er mer olje i markedet enn verden vil/kan kjøpe, synker prisen. Enkelt. Der er vi i øyeblikket. Dette er rein markedsfundamentalisme uten de påvirkninger og manipulasjoner som vi veit finnes, men den er sjølsagt ikke uvesentlig eller irrelevant.

Berman sier heller ikke noe om hvorfor det er over- eller underskudd i et marked. F. eks. nevner han ikke at G7 av økonomiske årsaker har tapt et oljeforbruk på 4 mill. fat/døgn siden før krisa i 2008.

Hans andre graf (over) er mer betydningsfull. Han mener avslutningen av det amerikanske QE-programmet forklarer hvorfor prisfallet denne gangen er blitt sterkere enn forrige gang (2012) det var et overskudd av tilbud i markedet. Jeg er enig i at det i hvert fall er en viktig faktor, som er blitt underkommunisert i forhold til mer fancy og fantasrike forklaringer.

En kjensgjerning: Billig dollar = dyr olje i dollar. Dyr dollar = billig olje i dollar.

Etter å ha sprøytet billioner av dollar inn i økonomien siden 2008, avsluttet de amerikanske myndighetene quantitative easing-programmet i sommer. Effekten var nesten umiddelbar. Bare en utflating av dollarforsyningen til USA og verden forøvrig i dagens situasjon er nok til at det blir manko på dollar og verdien skyter i været. Oljeprisfallet er dermed sterkest i dollar.

Innskutt: Dette betyr ikke at kredittkranene stenges i USA. Det har bare skjedd en utflating. Tilnærmet null i styringsrente garanterer at gjeld fortsatt er billig.

De fleste valutaer, euro inkludert, er blitt kraftig svekket i forhold til amerikanske dollar. Den norske krona er f. eks. blitt 30 prosent billigere mot dollar siden i sommer. Det betyr at oljeprisfallet er bare halvparten så stort i kroner. Resten av tapet realiserer vi først når vi kjøper varer og tjenester i dollar. Det samme gjelder for mange andre land.

Berman går så langt som til å si at geopolitiske forhold bare maskerer forholdet mellom produksjon og forbruk, og at dette ikke har noe med skiferolje og Saudiarabia å gjøre. Slik snakker en markedsfundamentalist. Det blir omtrent som å betrakte verden med tunnelsyn.

Vel, vi er i hvert fall enige om at oljeprisen skal opp igjen.