Tilbake til forsiden

 

En del oljekvaliteter
selges i dag for 10 dollar fatet.
Et kupp i flere betydninger av ordet.

 

Et geopolitisk våpen


Venezuelas revolusjon er i ferd med å bli offer for oljeprisen.

 

Av Jan Herdal
Publisert
2. februar 2016

Olje er ikke olje. Den mest omtale pris-spriken er mellom amerikansk (WTI) og europeisk (Brent) råolje. Den har mer med marked enn kvalitet å gjøre, og i dag er den nesten utvisket. "Oljeprisen" i Europa er som regel prisen for Brent 1. posisjon, og den er i øyeblikket snaut 33 dollar fatet.

Det er også stor ulikhet i oljekvaliteter. Det fins trestjernes og enstjerners olje, og prisen varierer tilsvarende. Det betyr at samtidig som Brent selges for 32 dollar, går russisk Ural for 28 dollar og OPEC Basket for 29. Jeg skrev om temaet for 3 år siden i artikkelen Blås en canadier. Her er det snakk om både markedsmakt og oljekvalitet.

Det fins tungolje fra Venezuela og olje fra kanadisk tjæresand som nå går for ned i 10 dollar fatet, og da begynner det å få konsekvenser:

- Presset på  produsentene har sjelden vært sterkere. Dette dekker ikke kostnadene, og det er enda dyrere å stenge ned. Slike priser er destabiliserende faktorer i mange produsentland, sier f. eks. traderen Marco Dunand i Mercuria.

Ser vi oss rundt, er det ikke vanskelig å gi han rett, også ved langt høyere pris.

Norsk olje er knapt nok lønnsom til offisiell Brent-pris. Tradisjonelt søkkrike oljeland i Midtøsten, som Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene preges av budsjettkutt, underskudd og plyndring av sparegrisene. Afrikas største økonomi og oljeprodusent, Nigeria, meldte nylig om økonomisk krise og behov for nødlån fra Pengefondet.

I Canada har nedturen karakter av kollaps. 100 000 arbeidsplasser gikk tapt i 2015, over 60 000 i delstaten Alberta aleine. Ordet på alles lepper er oljekrisa, og det er ingen lysning å spore med det første. Mange som får sparken har tross alt noen reserver å gå på til å begynne med. Når de er brukt opp, begynner de virkelige problemene.

Canada har hatt rekordmessig vekst i oljeproduksjonen de seinere åra. Nå har produksjonen flatet ut, og de setter rekord i å skrinlegge nye prosjekter. Rekord også i sjølmordsrater, og økonomien har gått i resesjon. Alt sammen sikkert medvirkende til at statsminster Harper tapte for utfordrer Justin Trudeau ved valget i oktober. Uten at det spiller noen vesentlig rolle - det blir i den politiske "familien" der også.

Et steg verre er det i Venezuela. I tillegg til at produksjonen synker, består mye av landets ressurser av ultratung olje, nesten ned mot asfalt, og den ligger på bunn i prisbildet.

President Nicolas Maduro påpekte tidlig at USA utnytter oljeprisen som geopolitisk våpen, rettet mot Russland, Iran og Venezuela. Landets økonomi krympet allerede i 2014, inflasjonen er 100 prosent, butikkene tomme, og det er liten tvil om at de store økonomiske problemene Venezuela har havnet i som følge av sammenbruddet i oljeprisen, var årsaken til at den gamle overklassen vant parlamentsvalget i desember.

De har kontrarevolusjon som mål. Valgseieren var så stor at de kan utradere sosial lovgivning, endre grunnloven og reversere Venezuelas sosialistiske revolusjon. Og de har det travelt. Presidentvalget er først i 2019, men trolig kommer de til å prøve å få til en folkeavstemning om presidenten før det. Capriles skal ha revansj.

USAs hovedmål har vært Russland. Det har ikke funket. Venezuela er en delseier.