Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

Brussel fortsetter
å subsidiere klimaforverring
i et gigantisk omfang.

 

 

Grønt er det nye svart


Av mangel på kunstig næring flatet global produksjon av biodrivstoff
ut i 2012. Nye tvangstiltak kan få den til å skyte fart igjen.

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
5. desember 2016

 

Den offisielle norske debatten om såkalt biodrivstoff er basert på en skremmende kunnskapsvegring. Det politiske etablissementet fortsetter hardnakket å bruke klima som et hovedargument, til tross for at til og med EU-parlamentet er tvunget til å unnrømme at det ikke stemmer.

I en briefing om EUs biodrivstoffpolitikk skriver EU-parlamentets forskningsavdeling  at "ILUC can indeed increase the release of CO2 emissions during biofuel production." ILUC står for indirekte endring av bruken av jord. Når mais, soyabønner og raps i økende grad brukes til biodrivstoff, må matproduksjonen flyttes til urørt natur. Ny mark blir også ryddet for monokultur av biomasse som oljepalmer.

Les også: Verre enn bensin.

En mann som Paul J. Crutzen, Nobelpris-vinner i kjemi, skriver dette:

"For rapeseed biodiesel, which accounts for about 80% of the biofuel production in Europe, the relative warming due to N2O [nitrous oxide] emissions is estimated at 1 to 1.7 times larger than the quasi-cooling effect due to saved fossil CO2 [carbon dioxide] emissions."

Legg merke til at Crutzen skriver kvasi også om de angivelig reduserte CO2-utslippene. Men Brussel fortsetter å subsidiere klimaforverring i et gigantisk omfang. EUs subsidier av biodrivstoff ble av IEA allerede i 2012 anslått til 75 mrd. norske kroner på årsbasis. EU produserte da ca. 12 mrd. liter biodrivstoff. Subsidiene var dermed på over 6 kroner pr. liter.

Den nye bløffen som skal erstatte den gamle heter utvikling av "avansert" biodrivstoff, bl.a. basert på skogs- og landsbruksavfall. Dette er bare et forsøk på å jage sin egen hale. Kjemien er enkel: La en vekst stå, og den genererer CO2. Hogg/høst en vekst, levende eller død, og brenn den, og det frigjøres CO2 til atmosfæren.

For oss som ser på klima som enprosentens avsporing av miljødebatten, er det mer enn nok av andre argumenter å ta fatt i. Tappingen av offentlige budsjetter til fordel for et dyrt, dårlig og teknisk skadelig bildrivstoff er bare ett av dem.

Tradisjonelle rimelige matvarer som mais, soyabønner og raps omdannes i økende grad fra billig mat til dyrt biodrivstoff. EU prøver nå å nedtone dette, men en studie utgitt av EU-parlamentet viser at allerede innen 2020 kan en overveldende del av direkte og indirekte endringer i jordbruket tilskrives produksjon av bildrivstoff.

En lekket rapport fra Verdensbanken (2008) anslo at USAs og EUs biodrivstoffpolitikk var ansvarlig for 75 prosent av doblingen av matvareprisene fra 2006 til 2008. USAs biodrivstoffindustri har ført til at soyabønneproduksjon er flyttet til Brasil og Indonesia, der det har medført avskoging.

Netto energiavkastning av biodrivstoff er svært liten, om noen i det hele tatt. Tvangsinnblanding av biodiesel i vanlig diesel medfører økt utslipp av kreftframkallende nanopartikler. På tanken har biodrivstoff lav energitetthet (kortere rekkevidde) i forhold til både bensin og særlig diesel. Tekniske problemer er ikke løst. Sotskader og ødelagte plastslanger i bilene kan gi forsikringstrøbbel.

I en artikkel skrevet allerede i 2010, konkluderer Caroline Boin som følger:

Å skape et kunstig marked ved hjelp av subsidier bidrar ikke til å redusere utslipp, spare regnskog eller skaffe mat til de fattige. Subsidier av biodrivstoff er bare grønne utdelinger til jordbrukslobbier i rike land. Det er på tide å gjøre slutt på dem.

Norge importerer 100 prosent av biodrivstoffet, mens vi er storeksportører av olje og gass. Venstre krever 20 prosent biodrivstoff innen 2020. Det trengs en politiker av Trine Skei Grande-kaliber for ikke å fatte hvor miljøfientlig dette er.

 

Følg oljekrisa på Facebook