Ansvarlig
K
ontakt
Bidrag til debatten

ASPO International
 Australia
 Canada
 
Tyskland
 USA

Beginners Guide
Beyond Peak Oil
Cost of energy
Dansk Peak Oil-debatt
Earth Policy Institute
Energy Bulletin

Energy Watch Group
Global Research
Life After

NPG - Albert Bartlett
ODAC
Oil Crash
Oil Crisis
Oljepris.se
Peak Generation

Peak Oil

Post Carbon Institute
Post Carbon Living
PowerSwitch
The Oil Drum

API
Bloomberg energi USA 
Energy EU
IEA
OPEC
USA - offisiell statistikk
WTRG

dn.no energi
Energikrise.no
Kveldssong
Oilinfo
Oljedirektorate
t

 Tilbake til forsida

 

Kalkulert massemord

 


- Sårri, jeg er travelt opptatt med å redde planeten...

 

Av Jean Ziegler og Siv O`Neall
Publisert 1. januar 2012

 

I sin nye bok med tittelen Destruction massive på fransk viser Jean Ziegler hvordan biodrivstoffindustri og agrobusiness truer med å påføre verden massesult i et hittil ukjent omfang.

Utviklingen er ingen tilfeldighet, men et kalkulert resultat av mektige regjeringers politikk. Den økende sulten i verden kan med andre ord kalles et planlagt mord, ifølge Ziegler.

Det "grønne gull" er i flere år blitt betraktet som et magisk og profitabelt tilskudd til det "svarte gull". De store matvaretrustene som dominerer biodrivstoffindustrien argumenterer med at biodrivstoff er et ledd i kampen mot klimaendringene. De har lykkes med å overbevise "verdensopinionen" og praktisk talt alle vestlige regjeringer.

Det ble produsert over 100 mrd. liter bioetanol og biodiesel i 2011. Dette la beslag på 100 millioner hektar landbruksjord. Produksjonen av biodrivstoff er doblet på fem år, fra 2006 til 2011.

Men de transnasjonale landbruksgigantenes argument er en løgn. De ser helt bort fra biodrivstoffets miljømessige kostnader, som bl.a. omfatter både vann og energi.

Rent vann er i ferd med å bli mangelvare over store deler av planeten. Ett av tre mennesker i verden er henvist til å drikke forurenset vann. Hver dag dør 9 000 barn under 10 år av slikt vann.

Det kreves 4000 liter vann for å produsere 1 liter bioetanol.

De største biodrivstoffprodusentene, enkelte av dem tilhører verdens mektigste multinasjonale konglomerater, har sine hovedkvarter i USA. Årlig mottar de milliarder av dollar i statsstøtte. Ifølge president Obama handler biodrivstoff om USAs nasjonale sikkerhet.

Ved hjelp av en statsstøtte på ca. 35 mrd. kroner la biodrivstoffprodusentene i 2011 beslag på over 38 prosent av USAs totale maisavling, opp fra 30 prosent i 2008. I løpet av denne tida har prisene på mais økt med 48 prosent på verdensmarkedet.

For USAs presidenter er landets store avhengighet av importert olje en kilde til bekymring. Det var Obamas forgjenger George W. Bush som initierte biodrivstoffprogrammet. I januar 2007 lanserte han som mål i løpet av 10 år å redusere forbruket av fossilt drivstoff med 20 prosent og å gange biodrivstoffproduksjonen med sju.

Å brenne millioner av tonn med matvarer på en planet hvor et barn dør av sult hvert femte sekund burde være en åpenbar skandale.

En vanlig bil har en drivstofftank på 50 liter. Det kreves 358 kilo mais for å fylle en slik tank. Det er nok til å fø et menneske i ett år i land hvor mais er basismaten, f. eks. i land som Mexico eller Zambia.

Biodrivstoffet legger beslag på hundrevis av millioner tonn mais, hvete og andre matvarer hvert år, og slipper ut millioner av tonn klimagasser. I tillegg forårsaker det sosiale katastrofer i land der de multinasjonale selskapene får overtaket.

Ta området engenho Trapiche i Brasil som eksempel. Her var store statlige landområder delt ut til en mengde småbønder. De var fattige, men greidde seg ved å dyrke bønner og grønsaker.

Med lobbyvirksomhet mot sentralregjeringen i Brasilia lyktes det mektige finansinteresser å få privatisert jorda. De fleste småbøndene endte opp i Recifes slum. De få som ble igjen, høster nå sukkerrør for trustene på rene slavebetingelser.

Også i Brasil har produksjon av biodrivstoff høy prioritet, med sukkerrør som velegnet råvare. I 2009 produserte Brasil 18 milliarder liter biodrivstoff. Av dette gikk 4 milliarder til eksport.

Myndighetenes mål er å øke eksporten til 200 milliarder liter årlig. Det vil kreve at landbruksarealet som benyttes til sukkerrør økes til 26 millioner hektar. Utviklingen har ført til rask konsentrasjon av land på få hender, i hovedsak multinasjonale selskaper samt innenlandske landbruksbaroner.

Monopoliseringen øker forskjellene og fører til fattigdom både på landet og i byene. Småbøndene jages inn til en trøstesløs tilværelese i byenes slumområder. Det truer Brasils matvaresikkerhet, da disse bøndene står for mye av matproduksjonen i landet.

Sukkerbaronenes inntekter øker, på bekostning av småbønder og leilendinger. Blant profitørene finner vi også multinasjonale giganter som Louis Dreyfus, Bunge, Noble Group, Archer Daniels Midlands, finansselskapene til folk som Bill Gates og George Soros - og kinesisk fondskapital.

Utviklinga påtvinger Brasil en økende grad av matvareimport, noe som igjen fører til økte priser på verdensmarkedet. Matvareusikkerhet og høye priser rammer en stor del av landets befolkning. Et økende antall småbønder og landarbeidere må kjøpe mat fordi de ikke har nok jord til å fø familiene sine.

Dersom verden skal reddes fra nykolonialismens grep, fra grådigheten til "verdens nye herrer", må vi handle nå. Vi må se klart hvordan disse rovdyra bruker menneskene som gisler i sine absurde forsøk på å øke egen profitt og dominere planeten.

Vi må komme sammen og arbeide utrettelig, ikke miste håpet eller målet av syne. Vi må ikke la oss overvelde av de øredøvende propagandamaskinene. Vi må stå fast og sammen.

Det kan ennå være en vei ut av infernoet.

(Oversatt, forkortet og bearbeidet av Jan Herdal fra denne kilden.)