|
Strømprisen øker
BNP
Norge mangler ikke elektrisk kraft. Strømprisen er et politisk produkt.
Av Jan Herdal
Publisert 9. mars 2011
Strømkostnader på minst 3 000
kroner måneden for et ordinært husstandsforbruk er blitt vanlig denne
vinteren. Eksplosjonen i strømprisen øker BNP, og indikerer dermed økt
levestandard.
Det er en "økt levestandard" som de
fleste kan greie seg uten.
Det gjør ikke situasjonen bedre at
prisøkningen, som bare overstiges av økningen i lederlønningene innen
kraftmafiaen, ikke reflekterer kraftsituasjon og reelle kraftkostnader
i Norge.
Dette er et monopolspill med den
kapitalistiske staten som hovedprofitør. Strømprisen er blitt til en
flat ekstraskatt, like høy for alle uansett inntekt.
Trafikkulykker er ellers et mye brukt
eksempel på BNP som villedende mål på levestandard. Jo flere ulykker,
desto flere utrykninger, kostbare behandlinger, rehabilitering mv. BNP
øker, og brukes av politikere og andre medlemmer av nomenklaturet som
bevis på at folk får det bedre.
I artikkelen
Growth of GDP and discontent in Egypt and
Tunisia på nettstedet The Daly News påviser Eric Zencey
hvor farlig feilaktig BNP
(GDP = Gross Domestic Product) kan være brukt som mål på et folks
alminnelige velstand.
BNP måler ikke klassesamfunnets
utvikling.
I USA er det påvist at all økt verdiskaping (dvs. økning i
BNP) de siste 20 år har gått til de rike. En direktør i et større
børsnotert selskap i USA tjener nå gjennomsnittlig
530 ganger så mye som en vanlig ansatt.
Det heter demokrati. Bare spør NRK.
Utviklinga er trolig stort sett den
samme over hele verden. Dette er ikke bare et trekk ved den
liberaliserte kapitalismen. Det er selve drivkrafta.
En meningsmåling utført av Gallup i
februar viser at til tross for en på papiret tilsynelatende betydelig
vekst i BNP både i Tunisia og Egypt de seinere år, har velstanden
sunket blant folk flest i samme periode.
I Egypt økte BNP pr. innbygger fra 4
762 US dollar i 2005 til 6 367 US dollar i 2010. I Tunisia var
tilsvarende tall 7 182 US dollar og 9 489 US dollar. Men i begge land
sank samtidig prosentandelen av befolkningen som opplevde at den hadde
det bra.
Økonomene kan hevde at "Egypt" og
"Tunisia" ble stadig rikere. Realiteten er at det bare var noen
egyptere og noen tunisiere som ble det.
I Egypt falt antallet som opplevde at
de hadde det bra fra 28 pst. i 2005 til bare 11 pst. i 2010. En
tredobling av prisen på statssubsidiert brød til de fattige økte
utvilsomt BNP, men hva syntes de fattige om denne "velstandsøkningen"?
I Tunisia falt andelen tilfredse fra
24 pst. i 2008 til 14 pst. i 2010.
Det er sikkert greitt å bli kvitt
diktatorer. Men den virkelige drivkrafta for de mange opprørene finner
vi i det som her er skrevet. Den er høyst materiell. Det vi nå ser er
ei skjerping av klassekampen verden over.
Om folkene i Tunisia og Egypt hittil
overhode har opplevd en forandring, er den i så måte til det verre. I
Egypt melder nå den ene gamle traveren etter den andre seg på som
presidentkandidat. Kanskje blir det noen nye fjes som må bestikkes,
kanskje holder det med de gamle.
Så fortsetter det som før.
Fast arbeid er blitt ansett som
garantien for en rimelig levestandard. Det er lenge siden det var slik
i resten av verden. I USA øker andelen mennesker som har både en og to
jobber uten å greie elementære levekostnader. Adecco-saken er en fersk
påminnelse om at det er i ferd med å bli slik også i Norge.
Opprørene er like lite et utelukkende
arabisk som Mubarak er et utelukkende egyptisk fenomen. Jeg tror for
min del at fokus snart vil bli satt på Europas mange Mubaraker, noe de
innerst inne klar over.
|
