Tilbake til forsida

(20/9-07) Egentlig er det vel ikke så mye mer å skrive om. Det tvangsmessige økonomiske løpet synes lagt, og fortsetter omtrent som forutsett på dette nettstedet mot kaos, krise og sammenbrudd.

Av Jan Herdal

Det begynner å ta karakter av en gresk tragedie med gitt utgang: USAs sentralbanksjef senker renten, saueflokken følger børsene opp et par dager. Så faller børsene igjen, omtrent i takt med dollarkursen, mens oljeprisen biter seg fast rundt 80 dollar.

Å pøse mer penger inn i disse ruinene er ikke en gang å pisse i buksa. Det er å tømme bensin på bålet. Problemet er ressurser og energi, ikke penger.

Løsningen ville ha vært en strategi for å overleve på en noenlunde sivilisert måte med gradvis mindre ressurs- og energibruk, ved planmessig å skjerme de mest vitale samfunnsfunksjonene og tvinge innsparingene i retning luksusforbruk, unødvendigheter og dill.

Denne strategien forutsetter en virkelig handlekraftig offentlig, demokratisk sfære. Kall det hva du vil, jeg kaller det planøkonomi. En slik sfære er imidlertid ikke kompatibel med det kapitalistiske systemet, og står følgelig ikke på noen politisk dagsorden.

Derfor: Videre i blinde mot kaos, krise - og stupet.

Noen tror vel fortsatt at dette primært handler om bensinprisen.

Jeg er stort sett rivende uenig med USAs president George W. Bush, som jeg mener er vår tids vri på Adolf Hitler, på samme måte som jeg anser EU for å være en videreføring av Hitlers Neuropa med andre midler.

På ett punkt har imidlertid Bush rett: Oljen er selve hjerteblodet i dagens moderne kapitalistiske samfunn.

Dette kommer til å handle om et samfunnssystem, en livsstil og en sivilisasjonsform, i den grad kapitalismen kan kalles en sivilisasjon.

Det handler allerede om liv og død for millioner av mennesker. Det nye blir at denne gangen stanser nok ikke krisa "langt der borte" et sted. Gradvis vil den slå inn med full tyngde også i vår del av verden. Ja, kanskje sterkest her, fordi det er vi som i størst grad har gjort oss avhengige av en ikke bærekraftig "livsstil".

Er du i stand til å lage en spiker, en fyrstikk eller et klesplagg?

Bush har erklært at den amerikanske "livsstilen" ikke er forhandlingsbar. Han tror visst at motparten er muslimer og terrorister. Men han forhandler med Moder Natur, og da spiller det liten rolle hvor mange divisjoner han stiller opp bak sine krav.

----

Leserkommentar fra Eivind Trana:

Planøkonomi og clustersamfunn

Jeg tror ikke planøkonomi er løsningen. De to store kommunist-
landene Sovjet og Kina har jo bevist det en gang for alle. Kina lever i dag godt (foreløpig) av å bruke et tilnærmet sosialdemokratisk økonomisk prinsipp.

Men jeg tror heller ikke at kapitalismen er svaret. I hvert fall ikke i den måten vi ser den i de fleste land i verden. Ota Šik, den tjekkiske Praha-vårens politiker og økonom, slo fast i en bok fra 1969-70 at planøkonomien alltid vil slå feil. Jeg husker ikke lenger argumentene, men boka var interessant.

Hva da, hvis ikke kapitalisme eller planøkonomi? Sosialøkonomisk
sosialdemokrati? Tja, kanskje. Men slike modeller forutsetter at samfunn ikke vokser seg for store og uoversiktlige.

Norden har et bedre demokrati enn mange andre land i verden. Hvorfor? Fordi såpass små samfunn som Norden er satt sammen av, muliggjør at folk flest lett kan kontrollere politikere og andre samfunnstopper. Norden er en samling av egalitære stater med egalitære samfunnstrukturer, kan man vel grovt sett uttale det som.

Dette minner meg litt om anarkismen og begrepet cluster. Hvis man gjennomgår den anarkistiske bevegelsens teorier/planer de siste
100 år vil man se at det i disse bevegelser alltid har vært en stor
diskusjon om hvordan clustersamfunn (mitt ord i denne sammen-
hengen) vil kunne være løsningen både på demokratisk underskudd og være til hinder for fremveksten av et samfunn der ressursødeleggende utarming er fellesnevneren.

Clustersamfunn er ganske enkelt småbyer/regioner og/eller større
bygdesamfunn som interakterer. Samfunnene må være såpass store at man ikke lever av kun å klippe håret på hverandre, samtidig som at det finnes en terskel for veksten, et mål for kritisk masse, for å si det slik.

Disse samfunn vil alltid finne muligheter til å samhandle med andre samfunn når det gjelder utveksling av varer og tjenester, samtidig at hvert samfunn kan beholde sitt særpreg uten at noe stort overstatlig (EU etc.) organ kan hemme kreativiteten.

Litt som bygdenorge var før i tiden, altså før den industrielle
revolusjonen tvang folk inn til byene og delvis ødela bygdestrukturen som den var da. Det var alltid en smed i nabobygda, om man ikke hadde den i "vår" bygd, for å si det slik.

Dette minner også litt om hvordan pariserkommunene ble organisert på 1850-tallet og utover. Problemet der var den militære trusselen og at samfunnene var for små til å kunne opprettholde en bærekraftig struktur, altså at man kom over klippe-håret-på-hverandre stadiet.

Mvh Eivind Trana

Oljekrisa.no svarer
Jeg har ikke tenkt å ta opp noen større og tidkrevende polemikk om dette, bortsett fra at jeg fastholder at en riktig anvendt planøkonomi er ren og skjær fornuft.

Jeg synes også det er ganske fantastisk å omtale Norge som et egalitært samfunn, når vi daglig kan lese denne typen artikler i norsk presse.

Mvh Jan Herdal