Å si det - men gjøre det?

Å mene det, tenke det, si det med – men gjøre det? Nå har også George Bush sagt hva flesteparten av USAs presidenter i de siste 30 år av forrige århundre sa før han: USA er for avhengig av importert olje. Ingen av de andre gjorde noe med det. Snarere tvert imot.

Av Jan Herdal

- USA er sykelig avhengig av (addicted to) olje. Vi vil investere mer i kullkraftverk med nullutslipp, revolusjonær sol- og vindkraft og ren, trygg kjernekraft. Vi vil redusere importen av olje fra Midtøsten med 75 prosent innen 2025, og bruke mer penger på forskning på ny energiteknologi og renere drivstoff for kjøretøyer, sa Bush i sin årlige tale om rikets tilstand natt til 1. februar norsk tid.

Vel og bra. Men du har kanskje en vag følelse av å ha hørt det før?

Ganske riktig. Etter den første oljekrisa i 1973 lanserte daværende president Richard Nixon ”Prosjekt Uavhengighet” som innen 1980 skulle gjøre USA uavhengig av oljeimport (offisielt uttalt av presidenten). Oljeimporten fortsatte selvsagt å øke, og i dag importerer USA to tredeler av den oljen landet bruker.

For dem som måtte tro at dette var en Nixon spesial: Så godt som alle USAs presidenter har siden den tida offentlig lansert ulike planer med omtrent samme forhold til virkeligheten, og som det har gått like ille med. Går vi tilbake og sjekker, er det omtrent slik USAs offisielle energipolitikk ser ut: Si en ting, gjøre det motsatte.

Amerikansk politikk er de betalte lobbyistenes himmelrike, og består i stor grad av løgner og meningsløst vås. Energipolitikken spesielt framstår som en endeløs rekke av virkelighetsfjerne fantasier og brutte løfter:

■ Energimeldinga fra 2001, utarbeidet under ledelse av nåværende visepresident Richard Cheney er fortsatt grunnlagsdokumentet for Bush-administrasjonens energipolitikk. Her heter det at oljeimporten skal økes med 60 prosent innen 2020.

■ Lederen for USAs energidepartements statistiske del (EIA) Guy Caruso utalte offentlig så seint som våren 2004 - kanskje i takknemlighet over å ha fått jobben av George Bush - at OPEC kommer til å doble sin oljeproduksjon, fra 26 til 56 millioner fat/døgn, innen 2025.

Bare for å ha nevnt noe av det verste. Virkeligheten er som følger:

Det finnes ingen alternativer som kan erstatte USAs oljeforbruk på 20 millioner fat i døgnet, og nesten like mye gass. Det USA som kommer ut på andre sida av den kommende oljekrisa vil være et fundamentalt annet samfunn enn det USA som går inn i den, enten presidenten vil det eller ikke. Det vil også gjelde resten av den industrialiserte verden.

Dette handler ikke primært om bensinprisen. USAs landbruk forbruker i dag 12 ganger så mange kalorier som det produserer. Den eneste grunnen til at dette kan pågå, er en vanvittig forbrenning av lagret fotosyntese. Den bålfesten er nå på vei inn i sin andre fase – den nedadgående.

Det handler om et globalt forbruk på 85 millioner fat olje i døgnet og gass tilsvarende 50-60 millioner fat som driver så godt som hele vårt moderne samfunnsapparat. Litt mer kullkraft, litt mer sol- og vindkraft, litt mer atomkraft er ikke i nærheten av å kunne dekke gapet når den globale olje- og gassproduksjonen begynner å synke for alvor.

En slik erkjennelse vil kreve så radikale politiske tiltak at ingen president eller statsminister som ønsker å overleve politisk våger å ta dem i sin munn. De velger derfor å snakke om noe annet. Det er dagens skremmende status.