Tilbake til forsida

 

 

Prisutviklinga må være en
tankevekker for de som går og
venter på billigere bensin som følge
av skiferolje-"revolusjonen" i USA.

 

Monopolets makt


Prisen på canadisk råolje, som stort sett selges til USA, har i alle år ligget 20-40 dollar under verdensmarkedsprisen. (Graf: Canadas nasjonale energiråd)

 

Av Jan Herdal
Publisert 16. juni 2014

De som sverger til det frie marked, skaffer seg monopol når de kan. Cushing i Oklahoma er USAs største råoljelager. Som grafen viser, har det også vært åsted for en av verdenshistoriens største og mest langvarige markedsmanipulasjoner. Taper: Canada. Vinner: USA.

Les også: Blås en canadier

Historien er nesten utrolig, særlig fordi den kunne pågå så lenge. Canada er en av verdens store råoljeeksportører. All olje går i rør til USA. Etter en generasjon som oljeeksportør har ikke landet skaffet seg infrastruktur for å selge olje på verdensmarkedet, til tross for at de har tapt milliarder av kroner på det hvert år. Et betimelig spørsmål er: Hvorfor?

Enda verre: Canada, et av verdens ledende industriland, har ikke en gang bygget infrastruktur for å kunne distribuere sin egen olje innenlands. Landets oljeforekomster befinner seg i det befolkningsfattige vest, og det fins ikke rør til å sende den østover. Oljeeksportøren er derfor også blant verdens største oljeimportører. Oljen importeres til verdensmarkedspris.

Nord-Amerika i NAFTA-tida ligner på Afrika i kolonitida.

Canada som for tida eksporterer netto ca. 2 mill. fat olje i døgnet, har i hovedsak hatt negativ handelsbalanse de siste 5 åra. Riktig nok består mye av Canadas olje av sur tungolje og syntetisk olje fra tjæresand som krever spesialraffinerier, men det forklarer ikke en prisforskjell på opptil 40 dollar fatet i forhold til verdensmarkedet, og ofte inntil 20 dollar i forhold til den amerikanske referanseoljen WTI.


Cushing er relativt sett ikke langt fra raffineriene ved Mexico-golfen.

Hovedforklaringen finner vi i det gudsforlatte lille stedet Cushing i Oklahoma. Hit kommer all oljen fra Canada, og her sørget USA for å skape en kunstig flaskehals. Canada er USAs største oljeleverandør. I 2013 eksporterte Canada nesten 2,6 mill. fat. råolje i døgnet til USA, nesten tre ganger så mye som nummer to på lista, Saudi-Arabia. Det er med andre ord dimensjoner over svindelen.

At den kunne pågå år ut og år inn, betyr at det enten har vært snakk om grove, vedvarende bestikkelser av canadiske nøkkelpersoner og/eller at canadisk oljeindustri gjennom den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA er styrt av amerikanske kapitalinteresser. Det kan gå ut på ett. Det er det canadiske folket som har tapt.

Men nå er det slutt. På ett eller annet vis er presset blitt for stort. Som vi ser av bildet er ikke veien relativt sett lang fra Cushing til de store amerikanske raffinerikompleksene ved kysten av Mexico-golfen. Alt som skulle til var å snu strømmen i en eksisterende rørledning, og i løpet av noen måneder i fjor høst forsvant "oljeoverskuddet" i Cushing som dogg for sola.

Det er nå det interessante skjer. Indirekte når den canadiske oljen verdensmarkedet via de amerikanske raffinerienes økte produkteksport.

Det er ikke blitt en ny "glut" i golfen, slik det ble spådd. Tvert om. Prisen på amerikansk råolje har hittil i år steget fra 95 til 107 dollar i skrivende stund. En god del av de dollarene går til Canada. Som det framgår av den ikke helt oppdaterte grafen øverst, er både forskjellen mellom WTI og Brent og mellom WTI og Western Canada Select kraftig redusert. Den 13. juni i år var markedsprisen på WCS vel 94 dollar.

Prisutviklinga, som den seinere tida riktig nok også er påvirket av situasjonen i Midtøsten og i Ukraina, må være en tankevekker for de som går og venter på billigere bensin som følge av skiferolje-"revolusjonen" i USA. Ikke minst i USA er forbrukerne tutet ørene fulle av korrupte mainstream medier om at nå stuper oljeprisen snart.

Skal oljeproduksjonen opprettholdes, må bensinen tvert om bli dyrere.

Minkende prisforskjell mellom WTI og verdensreferansen Brent, som for tida er nede i 5-6 dollar fatet, har også en annen interessant side. I november 2007, før den siste krisa satte inn, forbrukte USA ca. 17,5 mill. fat olje i døgnet (15 mill. fat råolje, samt 2,5 mill. fat i netto import av oljeprodukter). I mai i år var samlet forbruk redusert til 14,8 mill. fat i døgnet, en nedgang på 2,7 mill. fat/døgn eller vel 15 prosent.

Det sier mye om den økonomiske krisa i USA.

Raffineringsindustrien har for sin del forsøkt å bremse krisa ved å ty til eksport av raffinerte produkter. En netto import på 2,5 mill. fat raffinerte oljeprodukter/døgn i 2007 var i mai i år snudd til en netto eksport av produkter på 750 000 fat/døgn. Det er snakk om bensin og diesel som i stor grad selges til Sør-Amerika og Europa. I Europa, der oljeforbruket har falt fra en topp på 16 millioner fat/døgn før krisa til under 13,7 mill fat i dag, har dette bidratt til å forsterke krisa i raffineringsindustrien.

En hovedårsak til de amerikanske raffinerienes konkurranseevne har nettopp vært lav oljepris i forhold til prisen på verdensmarkedet. Minkende prisforskjell reduserer denne fordelen. Det vil høyst sannsynlig føre til nye problemer for USAs raffinerier. Og nå går det ikke å sende regninga til Canada lenger.