Tilbake til forsida

Galere enn Gadaffi

Lykkelige mottakere av USAs humanitære bidrag i Fallujah, Irak. "Verdenspressen" har stort sett høflig akseptert forbudet mot innsyn i folkemordet som ble begått i denne byen.

Av Michel Chossudovsky
Publisert 18. mars 2011  Oppdatert: 19. mars

En USA-NATO-ledet militær intervensjon i Libya vil ha vidtrekkende geopolitiske og økonomiske konsekvenser. Libya er blant verdens største oljeøkonomier med ca. 3,5 pst. av de globale reservene, mer en dobbelt så mye som USA.

"Operasjon Libya" er del av en større militær agenda i Midt-Østen og Sentral-Asia som består i å få kontroll over og privatisere mer enn 60 pst. av verdens reserver av olje og naturgass, inkludert rørledningssystemer.

En invasjon av Libya under et humanitært mandat vil tjene de samme økonomiske interesser som invasjonen av Irak i 2003. Underliggende mål er å tilegne seg Libyas oljereserver, destabilisere landets nasjonale oljeselskap og eventuelt privatisere oljeindustrien - med andre ord å overføre reell kontroll og eierskap over Libyas olje til utlandet.

Libyas nasjonale oljeselskap er rangert som nr. 25 av verdens 100 største oljeselskap. Nesten 80 pst. av Libyas olje er lokalisert til Sirte-bassenget i den østlige delen av landet.

Wall Street, angolamerikanske oljegiganter og vestlige våpenprodusenter blir profitørene ved en vestlig invasjon av Libya. Den libyske oljen er ekstremt lønnsom, utvinningskostnadene er helt nede på 1 dollar pr. fat.

Som en oljeekspert uttrykte det: - Med en pris på 110 dollar fatet på verdensmarkedet, gir enkel matematikk en profittmargin på 109 dollar.

Utenlandske oljeselskap på plass i Libya før opprøret inkluderer franske Total, italienske ENI, Kinas nasjonale oljeselskap CNPC, BP, det spanske konsortiet REPSOL, ExxonMobil, Chevron, Occidental, Hess og ConocoPhillips (samt Statoil, o.a.).

Ca. 30 000 kinesiske arbeidere befant seg i Libya før urolighetene. 11 prosent av landets oljeproduksjon går til Kina. Mer generelt er Kinas nærvær i Afrika av Washington oppfattet som uvelkommen inntrenging.
En militærkampanje mot Libya kan også sees i et slikt perspektiv.

Andre mål vil være å ødelegge Libyas finansielle institusjoner og konfiskere milliarder av oljedollar som Libya har deponert i vestlige banker. Dette handler om regelrett tyveri.

Militært sett skal operasjonen etablere USAs hegemoni i Nord-Arika, en region som historisk sett har vært dominert av Frankrike og i mindre grad av Spania og Italia.

Både i Tunis, Marokko og Algerie er Washingtons mål å svekke båndene til Frankrike og å få installert nye politiske regimer som står nærmere USA. Opprettelsen av amerikanske marionettregimer kan også bidra til å stanse Kina og finte ut CNPC.

Mer generelt handler det om nykolonial omtegning av Afrika-kartet og erobring av kontinentet av USA i allianse med UK.

Libya grenser til flere land som i dag befinner seg innenfor fransk innflytelsessfære - Algerie, Tunisia, Niger og Tsjad. Sistnevnte kan ha betydelige oljeforekomster. Det sørlige Tsjad, hvor ExxonMobil og Chevron er aktive, grenser til Darfur-regionen i Sudan som også har olje.

Kina har oljeinteresser både i Tsjad og Sudan.

Niger er strategisk viktig for USA på grunn av store uranforekomster. I dag dominerer Frankrike uranindustrien i dette landet gjennom konglomeratet Areva, tidligere kalt Cogema. Også Kina er inne i Nigers uranindustri.

Forrige gang kolonimaktene delte opp Afrika var under Berlin-konferansen i 1884. Nyoppdelingen som nå foregår fokuserer på at stort sett angloamerikansk storkapital skal få kontroll over olje, naturgass og strategiske mineraler (kobolt, uran, krom, mangan, platina).

Amerikanske marionettregimer er allerede installert i Republikken Kongo og i Rwanda, begge tidligere under fransk innflytelse. Flere land i Vest-Afrika står for tur, bl.a. Elfenbenskysten.

EU er svært avhengig av oljen fra Libya. Før opprøret gikk 85 prosent av landets oljeproduksjon til Europa. Avbrudd i oljeproduksjonen rammer i første rekke Italia, Frankrike og Tyskland.

Gjennom massiv desinformasjon er mainstream media medskyldige i å rettferdiggjøre en militær agenda som, dersom den gjennomføres fullt ut, vil ha ødeleggende konsekvenser for det libyske folk og dessuten være følbar langt utenfor landets grenser.

I dag er det tre klare krigsteatre i Midtøsten/Sentral-Asia: Palestina, Afghanistan og Irak. Ved et angrep på Libya åpnes et fjerde teater i Nord-Afrika, med klar fare for militær eskalasjon.

Folk må være klar over den skjulte agendaen bak det påstått humanitære prosjektet. "Rettferdig krig" er det klassiske begrepet som i dag er omformulert til humanitær intervensjon. Gaddafi-regimet demoniseres for dette formålet.

NATO-landenes politiske ledelse er arkitektene bak krig og ødeleggelser i Irak og Afghanistan. Ved hjelp av en fullstendig skrudd logikk utropes de til fornuftens stemme og representanter for "det internasjonale samfunn".

Virkeligheten snus på hodet. En "humanitær intervensjon" lanseres av krigsforbrytere på høyt nivå. Abu Ghraib, Guantanamo, sivile tap i Pakistan som følge av USAs droneangrep er ikke førstesidestoff, like så lite som de totalt 2 millioner døde i Irak.

Det fins ikke noe slikt som en "rettferdig krig". Vi må forstå USA-imperialismens karakter. Rapporten Project of the New American Century fra år 2000 oppfordrer til en lang erobringskrig. En hovedkomponent i den militære agendaen er: "Kjempe og vinne avgjørende i mange simultane krigsteatre."

Operasjon Libya inngår i prosessen. Libya er et nytt "teater" i Pentagons sjargong. PNAC-rapporten beskriver hvorfor disse mange krigene må utkjempes samtidig. Humanitære hensyn er ikke nevnt med ett ord.

Som tidligere øverstkommanderende for NATO, general Wesley Clark skriver i sin bok: "I Pentagon i november 2001 hadde en ledende offiser i militærstaben tid til en prat. Ja, sa han, vi er stadig på sporet til å angripe Irak. Men det er mer. Dette diskuteres som del av en femårsplan og omfatter totalt 7 land - Irak, Syria, Libanon, Libya, Iran, Somalia og Sudan (Wesley Clark, Winning Modern Wars, side 130).

(Dette er et oversatt utdrag av en artikkel som er publisert i sin helhet på nettstedet Global Research)

Omfattende bruk av hvitt fosfor var ett av demokratiets viktigste virkemidler i Fallujah. Les her for mer informasjon om dette vidundermiddelet i de vestlige arsenaler.

Frigjøringen av Fallujah på sitt mest intense. Verdenspressen ser nå fram til liknende gledelige scener fra Tripolis.