USA bruker folkemord som påskudd til å sende FN/NATO-tropper inn i oljefeltene i Darfur og Sør-Sudan, men det er olje og ikke menneskelig elendighet som er den virkelige årsaken.

Willam F. Engdahl forteller her den virkelige bakgrunn for utviklingen i Darfur-regionen, en virkelighet våre medier er fast bestemt på å forskåne det norske folk for.

Historien setter bl. a. norsk uhjelps ensidige støtte til SPLA og tidligere utviklingsminister fra KrF Hilde Frafjords modige tårer over "sin kjære venn" John Garang i sitt rette perspektiv, for å si det slik.

Darfur? Det handler om olje

Tilfellet Darfur i det sørlige Sudan illustrerer den nye kalde krigen om oljen. Den dramatiske økningen i Kinas oljeforbruk har tvunget landet inn i et aggressivt dollardiplomati. Med en dollarreserve på mer enn 1,3 billioner i bakhånd engasjerer landet seg nå i aktiv geopolitikk.

Av F. William Engdahl

Afrika er i fokus, og i Afrika er den sentrale regionen mellom Sudan og Tsjad prioritert. Dette utvikles nå til en ny hovedfront i hva som siden USAs invasjon av Irak i 2003 har blitt til en kald krig mellom Washington og Beijing om kontroll over store oljekilder. Så langt har Beijing spilt sine kort bedre enn Washington.

Darfur er et slagfelt i denne kampen.

Kinas oljediplomati
De siste månedene har Beijing gjennomført en serie initiativer for å sikre langsiktige forsyninger av råvarer fra ett av ett av planetens mest ombeilte regioner - det afrikanske subkontinent. Ingen råvarer har høyere prioritet i Beijing enn olje.

I dag henter Kina omlag 30 prosent av sin olje fra Afrika. Det er hovedårsaken til denne serien av ekstraordinære diplomatiske initiativ som har gjort Washington rasende.

Kina benytter dollarkreditter uten medfølgende bindinger, noe som er svært attraktivt i forhold til Washingtons typiske kontrollspill via Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Hvem trenger Pengefondets smertefulle medisin når Kina tilbyr rimelige lån uten betingelser og bygger veier og skoler på toppen?

I november i fjor var Beijing vertskap for et ekstraordinært toppmøte av 40 afrikanske statsledere. De rullet praktisk talt ut den røde løperen for lederne fra bl. a. Algerie, Nigeria, Mali, Angola, Den sentralafrikanske republikk, Zambia og Sør-Afrika.

Kina har nettopp landet en oljehandel som knytter landet nærere to av kontinentets største nasjoner, Nigeria og Sør-Afrika. Det statlige kinesiske oljeselskapet CNOC skal utvinne olje i Nigeria, via et konsortium som også omfatter et sørafrikansk selskap. Det kan handle om 175 000 fat/døgn i 2008.

Avtalen er på 15 milliarder NOK og gir kineserne 45 prosent andel i et større offshorefelt. Hittil har Washington ansett Nigeria som et monopol for de store angloamerikanske selskapene - ExxonMobil, Shell og Chevron.

Kina har vært generøst med sine "myke" lån, uten renter eller betingelser, til Afrikas fattigste stater. Lånene har gått til å bygge opp infrastruktur - veier, sykehus og skoler. Dette står i sterk kontrast til de brutale innsparingskravene fra Pengefondet og Verdensbanken.

I 2006 lånte Kina ut 50 milliarder NOK til Nigeria, Angola og Mozambique, mens Verdensbanken, et de facto redskap for USAs utenrikspolitikk, lånte ut 15 milliarder NOK til hele Afrika sør for Sahara. Ghana forhandler i øyeblikket med Kina om et lån på 7 milliarder NOK til elektrifisering.

Kinas oljediplomati har ført til bisarre beskyldninger fra Washington om at Beijing prøver å "sikre oljen ved kildene" - noe Washington selv har holdt på med i et århundre.

Ingen oljenasjon har den seinere tida stått mer i fokus for rivaliseringen mellom USA og Kina enn Sudan.

Sudans oljeressurser
Kinas nasjonale oljekompani CNPC er med over 30 milliarder NOK til utvikling av oljefeltene den største utenlandske investor i Sudan. Kina har siden 1999 investert minst 90 milliarder NOK i Sudan. CNPC eier halvparten av et oljeraffineri ved Khartoum. Den andre halvparten eies av Sudans regjering.

Oljefeltene er konsentrert i sør der det lenge har pågått en borgerkrig. Den er delvis hemmelig finansiert av USA, med det formål å løsrive det oljerike sør fra det islamske Khartoum i nord.

CNPC har bygget en rørledning fra sine konsesjoner i oljeblokkene 1, 2 og 4 i det sørlige Sudan til en ny terminal i Port Sudan ved Rødehavet, der tankere fra Kina henter ut 65 til 80 prosent av Sudans totale oljeproduksjon på 500 000 fat/døgn.

Sudan er Kinas 4. største oljeleverandør og forsyner Kina med 8 prosent av landets importolje. Kina har passert Japan som verdens nest største oljeimportør, og vil også passere USA om noen få år, om importen fortsetter å øke som nå, med 30 prosent pr. år.

CNPC har også rettigheter i blokk 6, som streifer Darfur og ligger nær grensene til Tsjad og Den sentralafrikanske republikk.

I april 2005 erklærte Sudans regjering at den hadde funnet olje i det sørlige Darfur med en potensiell produksjonskapasitet på 500 000 fat/døgn.

Verdenspressen har uteglemt denne vitale kjensgjerning i sine reportasjer om konflikten i Darfur.

Beskyldningen om folkemord
Folkemord er blitt temaet, og Washington trekker i trådene. Alle er enige om at Darfur har opplevd et stort flyktningeproblem, mye menneskelig elendighet og titusenvis, kanskje så mange som 300 000 drepte i løpet av de siste år. Men bare Washnigton og NGOene som står Washington når benytter begrepet folkemord om Darfur.

Saken er at dersom de kan få aksept for denne anklagen, åpner det muligheten for en drastisk regimeendrings-intervensjon fra NATOs og i realiteten USAs side.

Folkemord-temaet benyttes, med full oppbakking fra Hollywood av popstjerner som George Clooney, for å orkestere en de facto NATO-okkupasjon av regionen. Hittil har regjeringen i Sudan ikke overraskende satt seg sterkt imot noe slikt. USAs myndigheter er de eneste som benytter termen folkemord om Darfur.

Miltarisering
USA benytter allierte i Tsjad og andre nabostater til å trene og bevæpne geriljaorganisasjonen SPLA. SPLA ble ledet av John Garang inntil han døde i juli 2005. Garang var opplært ved USAs spesialstyrker i Fort Benning, Georgia.

Ved å pøse våpen inn i først den østlige delen av landet og deretter i Darfur har Washington gitt næring en konflikt som har ført til titusener drepte og som har jaget millioner fra hjemmene sine.

I Darfur er det to opprørsgrupper, JEM og den større SLA. I februar 2003 oppfordret SLA til væpnet opprør og gikk til angrep på regjeringsstyrker under påstander om at regjeringen ignorerte regionen. SLAs erklærte mål er å skape et "forent, demokratisk Sudan". Med andre ord - regimeskifte i Sudan.

USAs senat vedtok en resolusjon i februar 2006 som gikk inn for å utplassere NATO-styrker i Darfur, og en sterkere FN-styrke med et "robust" mandat. Folkemord - eller olje?

Pentagon er travelt opptatt med å lære opp afrikanske militæroffiserer i USA, slik det foregikk i tiår med latinamerikanske ditto. Det internasjonale programmet har omfattet offiserer fra Tsjad, Etiopia, Eritrea, Kamerun og Den sentralafrikanske republikk - faktisk hvert eneste land som grenser opp mot Sudan.

USAs utviklingshjelp til hele Afrika sør for Sahara er sterkt redusert de seinere år, mens den militære hjelpen har økt. Olje og andre strategiske råvarer er åpenbart årsaken. Regionen i det sørlige Sudan fra Øvre Nilen til Tsjads grense er rikt på olje. Washington visste det lenge før Sudans regjering gjorde det.

Chevrons 1979-prosjekt
USAs store oljeselskaper har visst om Sudans oljeressurser siden tildlig på 1970-tallet. I 1979 brøt den daværende statssjefen Jafaar Nimeiry med Sovjetunionen og inviterte Chevron til å utvikle Sudans oljeressurser. Chevron investerte 8 milliarder NOK og fant betydelige oljeforekomster i det sørlige Sudan.

Oljen utløste hva som er blitt kalt Sudans andre borgerkrig, i 1983. Chevron ble utsatt for gjentatte angrep, suspenderte prosjektet i 1984 og solgte sine konsesjoner i 1992. Kina begynte å utvikle de forlatte oljefeltene i 1999, med gode resultater.

Men Chevron er ikke langt unna Darfur i dag. Selskapet er etablert i nabolandet Tsjad sammen med en annen amerikansk oljegigant, ExxonMobil. De har nettopp bygget en oljeledning til over 20 milliarder NOK som frakter 160 000 fat/døgn fra Doba i det sentrale Tsjad via Kamerun og Kribi ved Atlanterhavs-kysten til USAs raffinerier.

Dette forutsatte er samarbeid med Tsjads "president på livstid", Idriss Deby, en korrupt despot som er beskyldt for å forsyne opprørerne i Darfur med amerikanske våpen. Deby sluttet seg til Washingtons Pan-Sahel-initiativ som ble ledet av Pentagon og fikk sine tropper trent til å bekjempe "islamsk terrorisme". Flertallet av stammene i Darfur-regionen er islamske.

Utstyrt med amerikansk militær hjelp, trening og våpen gikk Deby i 2004 til det første angrepet som startet konflikten i Darfur. Han benyttet medlemmer av sin presidentgarde som stammer fra området, og leverte dessuten våpen til opprørerne som bekjempet den sudanske regjering i sørvest.

USAs miltærhjelp var utløsende faktor for blodbadet i Darfur. Khartoum svarte, og tragedien var et faktum.

Washington-støttede NGOer og USAs myndigheter bruker folkemord som påskudd til å sende FN/NATO-tropper inn i oljefeltene i Darfur og Sør-Sudan, men det er olje og ikke menneskelige elendighet som er den virkelige årsaken.

"Folkemord-kampanjen" tok til i 2003, samtidig med at oljeledningen Tsjad-Kamerun ble satt i drift. USA hadde skaffet seg en base i Tsjad som utgangspunkt for å gå etter oljen i Darfur. Og Darfur er strategisk plassert.

Keith Harmon Snow skriver: "USAs militære mål i Darfur og på Afrikas Horn underbygges i øyeblikket ved at USA og NATO støtter Den afrikanske unions tropper i Darfur. NATO gir bakke- og luftstøtte til AU-tropper som er kategoriserte som "nøytrale" og "fredsbevarende". Sudan er i krig på tre fronter og hvert land - Uganda, Tsjad og Etiopia - har et betydelig amerikansk militært nærvær og pågående amerikanske militærprogrammer. Krigen i Sudan omfatter både hemmelige amerikanske operasjoner og amerikansk trente "opprørs"-fraksjoner som kommer fra Sør-Sudan, Tsjad, Etiopia og Uganda".

Kina og Tsjad
Oljeledningen fra Tsjad til Kamerun, finansiert av USA og verdensbanken i fellesskap, var del av en større plan for USA-kontroll over oljeressursene i det sentrale Afrika fra Sudan til Guinea-golfen.

Men Washingtons kompis, Idriss Deby, var ikke fornøyd med sin beskjedne andel av den USA-kontrollerte oljeledningen. Da han i 2006 besluttet å bruke mer av oljeinntektene til militære formål, ville Verdensbankens nye sjef og arkitekt av invasjonen av Irak, Paul Wolfowitz, suspendere bankens lån til landet.

Dermed opprettet Deby Tsjads eget oljeselskap, SHT. Han truet med å utvise Chevron for ikke å ha betalt skyldig skatt, og forlangte 60 prosent andel i oljeledningen. Enighet ble oppnådd, men en forandringens vind blåser.

Deby har også fått problemer med egen intern opposisjon og et opprør av United Front for Change, som har hovedkvarter i Darfur og som han hevder er finansiert av Sudan.

I denne ustabile og kompliserte situasjonen dukker så Beijing opp i Tsjad med koffertene fulle av bistandsmidler. I august 2006 var Beijing vertskap for Tsjads utenriksminister, og de diplomatiske forbindelsene som ble brutt i 1997 ble gjenopprettet. Kina har begynt å importere olje også fra Tsjad. Ikke mye, men det kan fort endres.

I april i år erklærte Tsjads utenriksminister at samtaler med Kina om større deltakelse i Tsjads oljevirksomhet hadde "god framgang". Han omkalte Kinas betingelser som "langt mer av et likeverdig partnerskap enn hva vi er vant til".

Kinas økonomiske tilstedeværelse i Tsjad kan vise seg langt mer effektiv som konfliktdemper i Darfur enn tropper fra AU eller FN, men det ville trolig ikke være en velkommen utvikling i Washington og i Chevrons styrerom.

Tsjad og Darfur er bare deler av Kinas store, samlede innsats for å sikre seg "olje ved kildene" i Afrika. Olje er også hovedtema for USAs Afrika-politikk. Den omfatter en ny militærbase på Sao Tomé/Principe i Guinea-golfen som kan kontrollere oljefelt fra Angola til Kongo, Gabon, Ekvatorial-Guinea, Kamerun og Nigeria.

Det er i de samme områdene Kina fokuserer sitt diplomati og sine investeringer.

- Vest-Afrikas olje er blitt av strategisk interesse for oss, sa USAs viseutenriksminister Walter Kansteiner allerede i 2002. Darfur og Tsjad er en fortsettelse av USAs Irak-politikk med andre midler - kontroll over oljen over alt. Kina utfordrer den kontrollen, særlig i Afrika. Dette tar karakter av en ny, uerklært kald krig.

F. William Engdahl redigerer nettstedet www.engdahl.oilgeopolitics.net, og er fast bidragsyter til Michel Chossudovskys GlobalResearch.ca. Han har skrevet boka Anglo-American Oil Politics.