Tilbake til forsida

 

 

Mange skjønner at sanksjonspolitikken
mot Russland er kontraproduktiv
og slår tilbake på EU sjøl.

 

Taler EU og USA midt imot


I USAs kikkertsikte: Tsjekkias frittalende og folkelige president Milosj Zeman.

 

Av Jan Herdal
Publisert 5. januar 2015

Tsjekkias første direkte valgte statsoverhode, president Milosj Zeman, har falt i krigshissernes unåde etter å ha kalt Ukrainas statsminister Arsenji Jatsenjuk en "krigens statsminister" i et intervju med avisa Pravo.

Det gjærer i Europa. Mangesidige konfliktlinjer bygger seg opp. Mange skjønner at sanksjonspolitikken mot Russland er kontraproduktiv og slår tilbake på EU-medlemmenes egen økonomi. Krigshisserne veit at de står svakt, men til gjengjeld kontrollerer de maktposisjonene, og kan dermed kjøre videre på sin galmannskurs.

Zeman betegnet situasjonen i Ukraina som en borgerkrig og ikke et resultat av russisk innblanding, og lot samtidig falle noen mindre fordelaktige bemerkninger om popgruppa Pussy Riot, som opptrer som USAs femtekolonne i Russland. Videre avviste han at kuppet mot Ukrainas president Viktor Janukovitsj kan sammenliknes med daværende Tsjekkoslovakias egen såkalte fløyelsrevolusjon. Maidan var ikke demokratisk i det hele tatt, fastslår han.

Noe er galt, ikke bare med Ukraina, men med EU, mener han.

Slikt er mer enn nok til å havne i både USAs og EU-kommisjonens kikkertsikte. Hviskekampanjer og bakvaskelser pågår. Et radioprogram ble stanset fordi presidenten angivelig brukte bannord og vulgær tale. "Pussy" er som kjent tvetydig på engelsk. Han skal ha brukt feil ord på tsjekkisk. Dette er, som vi skjønner, påskudd. Zeman er blitt politisk brysom, og skal vekk. I det borgerligdemokratiske EU tåles ingen politiske avvik.

Men den folkelige misnøya som han gir et ansikt, forsvinner ikke med Zeman.

Han er blitt stemplet russiskvennlig, og under en demonstrasjon i Praha den 17. november til minne om "fløyelsrevolusjonen" viftet utkalte demonstranter som på bestilling med røde kort mot han. Slikt minner om opplegget ved USA-styrte seanser. Zeman vil derfor ikke utelukke at USAs ambassade var innblandet, men sier samtidig at ingen bevis fins for dette pr. i dag.

Zeman karakteriserer Tsjekkias støtte til sanksjonene mot Russland som tankeløs ettergivenhet for større stater, og sier at han ikke akter å delta på det sosialdemokratiske partiets kongress sjøl om statsminister Bohuslav Sobotka skulle omgjøre beslutningen om ikke å invitere ham.

Det er sterk motstand mot sanksjonene i Tsjekkia, fordi de går ut over landets økonomi og arbeidsplassene. Tilfellet Zeman viser at denne motstanden går helt til topps i det tsjekkiske hierarkiet. Statsminister Sobotka har sjøl tidligere anslått at landet årlig kan tape inntil 8 mrd. tsjekkiske kroner (snaut 3 mrd. NOK etter dagens kurs) på sanksjonene, bl.a. i form av tapt eksport av verktøy og maskiner til Russland.

I Slovakia finner vi samme motsetning som i Tsjekkia, men med omvendt fortegn. På NATO-toppmøtet i Newport i Irland ønsket president Andrej Kiska velkommen økt NATO-nærvær i Slovakia, og lovet også økning i militærbudsjettet. Begge deler ble seinere imøtegått av statsminister Fico, som dessverre for NATO og USA er den som har det siste ord i saken.

I Ungarn har statsminister Viktor Orbans regjering satset mye på økonomisk samarbeid med Russland, og landet riskerer store tap ved varige sanksjoner. Orban har vært en sterk og vedvarende kritiker av sanksjonspolitikken, men stiller seg samtidig åpen for økt NATO-nærvær. 

NATO-tenketanken The Centre for Eastern Studies (OSW) har en ganske realistisk oppsummering: - Kløftene vokser, og det kan ventes tvetydige og motsetningsfylte signaler fra Sentral-Europa.

I Tyskland har visekansler Sigmar Gabriel i et intervju med Bild am Sonntag sluttet seg til utenriksminister Frank-Walter Steinmeiers advarsler mot ytterligere sanksjoner mot Russland. Han sier at et ustabilt Russland er en fare for hele Europa, og at det verken er i Tysklands eller Europas interesse å framkalle et russisk sammenbrudd. Men Angela Merkel står fast på katastrofekursen.

Hva har amerikanerne egentlig fått på henne gjennom sin systematiske avlytting?