Ikke en gang norske systemmedier kan
lenger underslå at Europa er i gjeldskrise, og flere begynner vel
også å ane at krisa ikke lar seg løse ved at stadig større
gjeldsberg skyves fra en kant av Europa-kartet til en annen.
Den forsøkes riktignok fortsatt
bagatellisert og avgrenset til enkelte "versting"-land som (i tur og
orden) Hellas, Irland, Portugal og Spania, og en angivelig, for
øvrig raskt
forbigående, optimisme i f. eks. Tyskland publiseres for alt den er
verdt og litt til.
Blant de blinde er den enøyde konge.
Tyskland hadde som vi ser
her allerede i 2009 ei akkumulert
statsgjeld på 73,2 prosent av BNP, og et underskudd på
statsbudsjettet tilsvarende 3,3 prosent av BNP. Stadig nye
krisepakker som Tyskland forventes å ta sin del av vil ikke bedre på
dette.
Begge tall er allerede for høye til at Tyskland
er kvalifisert euroland i henhold til EUs såkalte "stabilitetspakt"
(maks henholdsvis 60 og 3 prosent), ei "pakt" som forlengst er
parkert på historiens skraphaug av de politiske og økonomiske
realitetene.
Arbeidsledigheten i EU økte i
oktober, både fra foregående måned og fra oktober i fjor. "Krisetiltakene"
har allerede begynt å virke. Det blir verre. Irland skal sparke
25 000 offentlig ansatte. Italia skal kvitte seg med 130 000 bare i
undervisningssektoren. I EU27 er allerede over 23 mill. mennesker
registrert arbeidsledige.
Når jeg hører ordet stabilitetspakt,
tenker jeg på bildet av den britiske statsministeren Neville
Chamberlain som etter å ha besøkt Adolf Hitler i München vifter
med en papirlapp på en flyplass og messer:
"Fred i vår tid".
Det vi fortsatt kan fastslå er at
mediene, globalt og i Norge, er livredde for i det hele tatt å antyde krisas
virkelige årsak. "Finanskrise" er blitt et mantra som forklarer alt
og stanser all videre diskusjon og fundering. Ei mental vegsperre
felles ned. Men gjelds- og dermed "finans"-krisa er bare en
konsekvens, et foreløpig resultat.
Den virkelige årsak til krisa ser vi i
grafen over, som viser utvikling i oljepris de siste 10 år.
Grunnlaget for dagens hengemyraktige situasjon ble lagt en gang for
6-7 år siden, da oljeprisen begynte å skyte i været for alvor. Med
det begynte også gjeldsbergene å vokse.
Det er livsviktig ikke å innrømme at det
er ei oljekrise vi nå står midt oppe i, fordi det vil gi utviklinga et
uavvendelig preg, avskrive ny økonomisk vekst og tvert om bety at
problemene vil eskalere med økende oljeknapphet. En slik innrømmelse
vil gjøre alle angivelige krisetiltak til latter, om et slikt
ordvalg er tillatelig i en så alvorlig sak.
I perioden 2002-2010 ser vi f. eks. at
offentlig gjeld i USA, verdens største oljeimportør, ble
mer enn doblet fra 6,2 billioner dollar til 13,7 billioner dollar. Målt i
andel av BNP er det en økning fra 59,7 til 93,2 pst.
I 2002 importerte USA ifølge landets
energidepartement ca. 4,2 mrd. fat råolje til en pris på snaut 24
dollar fatet: Prislapp: 100 mrd. dollar. I 2009 importerte USA 4,2
mrd. fat til en pris på ca. 70 dollar fatet. Pris: Snaut 300 mrd.
dollar.
I 2002 importerte de land som i dag
utgjør EU27 ifølge EU-kommisjonen snaut 3,4 mrd. fat råolje til en
pris på ca. 84 mrd. dollar. I 2009 var importvolumet omtrent det
samme, men prisen var økt til 240 mrd. dollar.
Oppsummert: Oljeforbruket faller/flater
ut både i USA og EU, men importregninga er likevel tredobla fra 2002
til 2009, og oljeprisen har i 2010 økt betydelig fra i fjor. Det er
energi som driver alt, og tredobla pris for samme energimengde kan
bare føre en veg.
En relevant innvending er at
kostnadsbildet for svært mange råvarer har en liknende profil for
samme periode. Til det er å si at det fins ingen viktigere råvare/energikilde
i verden enn olje. Økt oljepris vil i det minste delvis være andre
prisøkningers "mor".
Framtida heter energisparing/økonomisering,
og ubønnhørlig bortfall av dyre energisluk som massebilisme, fly- og
cruisetrafikk. Den heter fallende BNP og dermed gjennomgående lavere
materielt forbruk. Skal disse innsparingene skje på sosialt
ansvarlig vis, kreves en form for sosialistisk planøkonomi.
Det er dette som er umulig å innrømme
for en kapitalistisk politiker.
Den økonomiske situasjonen i Europa
minner nå uhyggelig om den som innledet militærdiktaturenes tid i
Latin- og Søramerika på 1960- og 1970-tallet. Et reelt demokratisk
styrt land vil ikke kunne innfri de gjeldsforpliktelser den globale
pengemafiaen nå har påtvunget folkene i Hellas og Irland.
Snart tramper vel støvlene i gatene.
Fortida kan fort bli framtid, også i Europa.
