Tilbake til forsida

 

 

Det er bare en ørliten
hake ved saken. LNG er langt
dyrere enn russisk rørgass.

 

Penger ingen hindring


Vi trykker det utrolig inspirerende og kreative bildet av hele dåpsgjengen, Grybauskaite og Leif Høegh sånn cirka i midten.

 

Av Jan Herdal
Publisert
28. oktober 2014

Det er ingen overraskelse at norske interesser står sentralt i et av de mest hysterisk komiske innslag i den nye kalde krigen mot Russland. Snarere er det vel helt naturlig. Det er blitt Norges rolle i verden.

Når frykten setter seg fast, forsvinner vettet. Og hvis det er beskjedent tilmålt i utgangspunktet, kan resultatet bli desto mer katastrofalt.

Høegh LNG har bygget en flytende gassterminal på oppdrag fra de litauiske myndighetene. Lille fattige Litauen med 3,5 mill. innbyggere skal betale over 300 millioner kroner årlig bare for leie av terminalen. Skipet skal ligge ved kai i Klaipeda og reprosessere skipslevert flytende LNG tilbake til gassform, før den så kan sendes ut i landets gassrørnett, som fra før er stappfullt av russisk gass.

En tilsynelatende vettaskremt litauisk president, Dalia Grybauskaite, prosjektets ildsjel, skipets gudmor og ettertrykkelig behengt med St. Olavs orden, kan endelig puste lettet ut. Nå er det slutt på russisk gassmonopol og muligheter for "politisk utpressing".

Det er bare en ørliten hake ved saken. LNG er langt dyrere enn rørgass, russisk og annen. Først skal den gjennom en dyr og energikrevende prosess fryses ned til flytende form, så fraktes til bestemmelsesstedet på kjøl og der tines opp igjen. Gass går tapt under transporten. LNG har ingen mulighet for å konkurrere økonomisk med rørgass.

Dersom prismekanismen fikk virke, ville Gazprom bokstavelig talt blåse hele prosjektet av bana. Det får den neppe. Dette er ikke et kommersielt bærekraftig prosjekt. Det er politisk kasinodrift, og regninga for både gass og terminal går trolig til både europeiske skattebetalere og til det litauiske folk.

Den globale enprosenten tjener derimot grovt på galskapen.

At Statoil er involvert indikerer i tillegg til politisk lydighet trolig også at selskapet på dagens gassmarked har stadig større problemer med å bli kvitt sin dyre LNG fra Melkøya utenfor Hammerfest, basert på gass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Penger lukter ikke, ihvertfall ikke de fra NATO.

Tross opprinnelig arbeiderbakgrunn, er president Grybauskaite for lengst opphevet til Litauens enprosent etter solid skolering både i USA og EU, og har trolig årlige frisørutgifter som tilsvarer en middels litauisk årslønn. Hun kan nok dessuten se fram til nye, diskrete bonuser i ulike former, for vel utført skremselspropaganda.

Det er som vi veit slik vestlig velgjørenhet bruker å fungere ute i koloniene.