Tilbake til forsida

 

 

Utviklinga i globalt oljeforbruk
illustrerer forflytninga av
økonomisk tyngdepunkt i verden.

 

Strukturell nedtur


Denne kurva betyr mer trøbbel: Utviklinga i OECD G7s oljeforbruk.

Av Jan Herdal
Publisert 22. september 2014

Noen ganger er det nyttig å oppsummere stoda. En fersk grafsamling om verdens oljeforbruk og -tilbud fra Yardeni Research til og med august er interessant lesning. Det er ikke mulig å få slike tall helt riktige, noe Yardeni tar forbehold om i et etterord, bl.a. fordi ulike kilder aldri kommer til helt det samme resultat.

Men alt i alt har han gjort en grei jobb, og det store bildet stemmer. I grafene opererer han for sikkerhets skyld med tall både fra Oil Market Intelligence (OMI) og fra USAs energidepartement (DOE), og som vi ser kan de variere en del. Vi ser at OMI stort sett ligger over når det gjelder etterspørsel og DOE når det gjelder produksjon, likevel mente også DOE at det i august var et knapt overskudd av etterspørsel.

Dette synes å rime dårlig med de siste ukers fall i oljeprisen på ca. 10 prosent. Da skal vi huske at mye av prisfallet skyldes en sterkere dollar. Ser vi f. eks. på oljeprisen i euro, har den pendlet mellom 70-73 pr. fat siste måned. Det er i hovedsak amerikanerne som nyter godt av billigere olje for tida. Heller ikke norske bilister merker noe særlig på pumpeprisen.

Mer interessant er utviklinga i fordelinga av det globale oljeforbruket, som etter mitt syn bedre enn noe annet dokumenterer forflytninga av økonomisk tyngdepunkt i verden. Denne forflytninga er varig, strukturell og definitiv, i den betydning at Vesten ikke lenger har makt til å endre den.

I fig. 15 ser vi at oljeforbruket til den "gamle" verden (USA, Europa og Japan) og den "nye" (resten) krysset hverandre i 2005 rundt 42 mill. fat. Fra da av har den "nye" verden brukt mer olje enn den gamle. I dag, 9-10 år etter, bruker den 56 mill. fat/døgn, mens den gamle verden er nede på ca. 37 mill. fat/døgn. Og alle er enige om at forskjellen vil fortsette å øke. Den nye verden har ca. 6/7 av befolkningen, så det er langt igjen til jevnt forbruk pr. innbygger.

Ifølge OMIs tall toppet oljeforbruket til OECD G7 (USA m/territorier, Tyskland, Britannia, Frankrike, Canada, Japan og Italia) seg i 2005/2006 med 37 mill. fat/døgn. I august i år var det nede i snaut 33 mill. fat, et fall på 4 mill. fat. (Figur 17 i briefingen, avbildet øverst).

 

Av fig. 22 framgår at oljeforbruket faller merkbart i alle de store økonomiene i Europa, Tyskland, Frankrike, Britannia, Italia og Spania. For Tysklands vedkommende er det tale om et langsiktig fall de siste 15 år, mens de øvrige i større grad har tapt oljeforbruk etter at krisa imploderte økonomien i 2008, Italia og Spania klart mest.

Den store veksten finner vi, som vi allerede veit, i Kina. Landet har i løpet av de siste ti år økt sitt oljeforbruk fra 6-7 mill. fat til nesten 10 mill. i dag, og er nå verdens nest største oljeforbruker etter USA. India har sett en kraftig vekst i samme periode, men med mer beskjedent utgangspunkt, fra vel 2,5 til snaut 3,9 mill. fat/døgn i dag.

Dette er hva vi kan kalle den økonomisk objektive utviklinga på bakken. Vestens krampaktige forsøk på å snu den ved hjelp av militærallianser, press, trusler, terror og våpenmakt blir stadig mer bisarre jo svakere dens økonomiske posisjoner blir.

Europa, USA og Japan har ingen muligheter for å gjenreise sitt oljeforbruk. Den oljen fins ikke. Om de skulle forsøke, ville det måtte skje i konkurranse med de andre. Det ville kunne føre oljeprisen opp i 150 dollar fatet, noe som igjen ville rasere den globale økonomien, styrte verden ut i nye kriser og drepe etterspørsel på den måten.

Pest eller kolera. Fritt valg.