Tilbake til forsiden

 

 

 

 

Å diskutere Peak Oil i Norge
er som å banke på dører og prate om Jesus.
                                                              Helge Lurås

150 års gratis lunch


Enkle fakta. Tross all propaganda, olje, kull og gass utgjør 85 prosent
av verdens energiforsyning, og alternativet "fornybart" eksisterer knapt nok.

 

 

Av Jan Herdal
Publisert 30. april
2016

 

Årets viktigste bok i Sverige er ikke omtalt i norske medier, og kommer heller ikke til å bli det. Den heter "Gratislunchen - eller varför det er så svårt att förstå at allt har et slut", er skrevet av journalisten Therese Uddenfeldt med bakgrunn fra SR og SVT, og utgitt på Bonniers. Bokas del 3 omhandler Norge.

 

Fra vaskeseddelen: "De senaste århundrandena har vi kunnat avnjuta historiens största gratislunch. Det fossila bränslet har gett oss en frihet som människan tidigare bara kunnat drömma om. Men: Oljereserverna minskar utan möjlighet till påfyllning, samtidigt som vårt beroende av de sinande resurserna bara ökar. Att säga att det inte bådar gott är en underdrift. Det här är en bok om oljan och dess ändlighet."

 

Etablissementets konsensustenkning tar i stigende grad karakter av meningsdiktatur på en rekke områder, og omfatter grunnleggende temaer som klima, energi, innvandring, forholdet til Russland, USA og Nato. Dissidenter stemples og marginaliseres, uten at de imøtegås i sak. Det er maktmonopolets privilegium, men samtidig en hovedårsak til at vestlige medier taper troverdighet.

 

I Europa, inkludert Norge, har store deler av dette både globale og nasjonale makt-etablissementet etablert som politisk mål å bli kvitt lagerenergien, propagandistisk omtalt som "fossil" energi, raskest mulig.

 

De gjør det på grunnlag av en forestilling om en udokumentert og vitenskapelig omstridt teori om en kommende klimakatastrofe, og uten ringeste hensyn til det faktum at såkalt "fornybar" energi knapt nok finnes som alternativ (se figur). Om de skulle lykkes, vil det påføre menneskeheten en masseutryddelse uten historisk sidestykke.

 

Det virkelige problemet er innlysende. Lagerenergien er endelig, og når den begynner å krympe, står verden overfor et såkalt paradigmeskifte. Klodens befolkning har vokst, for ikke å si eksplodert, parallelt med økningen i bruken av lagerenergi, og vil i store trekk måtte minske tilsvarende når toppen og andre halvdel av klokkekurva er nådd.

 

Tida vi har igjen burde brukes til å forberede oss på denne situasjonen. Det kan til en viss grad gjøres gjennom teknologisk innovasjon, energieffektivisering og -sparing, alternative energiformer, men framfor alt gjennom å utvikle en politikk for planmessig befolkningsreduksjon.

 

I bokas del 3 som handler om Norge intervjues noen av de få kritiske røster som fins her til lands. Helge Lurås, kjent offentlig debattant med bakgrunn fra NUPI, nå leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse, sier at "Å diskutere Peak Oil i Norge er som å banke på dører og prate om Jesus." Han har sluttet å, ja, banke på dører. Den "refleksmessige tillit" som mange har til etablissementet står i vegen.

 

De fleste tror at samfunnet er rasjonelt, og at markedet har all informasjon. Etter mange oppdrag for den politiske "eliten", er Lurås sikker på at makthavere flest ikke veit.

 

- Oljen var honningkrukka som løste alle problem, sier historikeren Helge Ryggvik. Med fasit i hånd kan vi nå fastslå at Norges oljehistorie ble verken langvarig eller moderat. Tvert om, i forhold til reservene har Norge pumpet opp sin olje nesten raskest i verden. Vi har nær på verdensrekord i "høyhastighetsproduksjon".