Tilbake til forsida

Gullfaks er bare forvarselet

Gullfaks A-plattformen (Foto: Statoil)

Av Jan Herdal
Publisert 29. januar 2011

Først fredag 28. januar ble det kjent både for myndigheter og folk flest hvor alvorlige og omfattende Statoils problemer på Gullfaks virkelig er. I alt er 50 injeksjons- og produksjonsbrønner stengt av fare for lekkasjer.

Det er nok nettopp alvoret i situasjonen som har fått Statoil til å holde kjeft i det lengste. Men i et større perspektiv er Gullfaks bare forvarslet om framtida på norsk sokkel.

Av sikkerhetshensyn bør trolig deler av produksjonen på Gullfaks allerede stenges permanent. Det blir for vanskelig, dyrt og farlig å hente ut de siste dråpene.

Store deler av norsk sokkel er i likhet med Gullfaks ikke bare "moden", den er overmoden. De tekniske problemene, om enn ikke av nøyaktig samme type som på Gullfaks, står i kø.

Snodig hvordan det offisielle Norge fortsatt klamrer seg til fortida. I et NTB-telegram heter det: "Gullfaks A, B og C er samlet et gigantfelt i Nordsjøen som på det meste produserte over 600.000 fat olje i døgnet."

Gullfaks VAR et gigantfelt, det 4. største som er oppdaget på norsk sokkel. Bare Statfjord, Ekofisk og Oseberg var større. I dag er Gullfaks nesten tømt og befinner seg i haleproduksjon, i likhet med de fleste gamle, store pengemaskinene på sokkelen.

Hovedfeltet på Gullfaks inneholdt over 361 mill. kubikkmeter utvinnbar råolje da det ble satt i drift i 1986. I skrivende stund er det ifølge oljedirektoratets database igjen ca. 12-13 mill. kubikkmeter.

I 2010 ble det utvunnet ca. 4 mill. kubikkmeter fra feltet, ned fra 4,7 i 2009 - en fallrate på ca. 15 prosent. Feltets topproduksjon (i 1994) var over 30 mill. kubikkmeter. Forholdet mellom reserver og produksjon (r/p) er for tida 3-4 år. Feltet prosesserte ca. 26 mill. tonn vann i 2010 - over seks liter vann pr. liter olje.

Satellitten Gullfaks sør ble satt i drift i 1998, og er nedtappet fra opprinnelig 51 til 12 mill. kubikkmeter råolje. Her falt produksjonen fra 3 mill. kubikkmeter i 2009 til i overkant av 2 mill. i 2010 - en fallrate på 35 prosent.

25 mill. kubikkmeter gjenværende av opprinnelig 410 mill. Det er ikke mye igjen av "giganten". Det rekker til omtrent 3 måneders norsk oljeproduksjon på dagens nivå.

Problemstillingen som er blitt aktualisert på Gullfaks, består i at når så mye olje tappes ut fra grunnen, påvirkes geologien. Det trenger ikke ha alvorlige eller fatale følger. Kanskje medfører det bare at havbunnen synker noen meter, som på Ekofisk.

I verste fall kan kappebergarten som har stengt oljen inne i dypet i hundretusener av år sprekke, og gjenværende olje og gass strømme fritt opp til overflaten.

Det er potensielt et langt verre scenario enn BPs Macondo i Mexico-golfen, verdens verste oljekatastrofe til nå, fordi det vil kunne bli praktisk talt umulig å stanse lekkasjen. I Macondo var det snakk om å stenge en løpsk brønn, her vil oljen strømme ut fra selve havbunnen.

En slik utblåsning vil kunne frigjøre langt mer olje og gass enn den gjenværende utvinnbare. Direktoratet kan få oppfylt sitt krav om økt "utvinningsgrad" på en måte som ingen vil ønske seg.

Ifølge oljedirektoratets ressursdatabase består virksomheten på Gullfaks i hovedsak av å leite etter lommer av gjenværende olje i vannoversvømte områder, og av "fortsatt massiv vanninjeksjon".

I en pressemelding som ble sendt ut etter et møte med Ptil fredag 28. januar, innrømmer Statoil at kappebergarten over oljen kanskje ikke tåler trykket, men de stoler på at høyereliggende sandlag vil gjøre det.

Dette er mildt sagt hasardiøs tenkning, på høyde med BP i Mexico-golfen. Sand tjener ikke som kappe for hydrokarboner under høyt trykk, det er bare en brems.

Gullfaks oppsummerer på mange måter den stadig mer håpløse situasjonen for norsk oljevirksomhet:

Fallende produksjon gir lavere inntekter, mens aldrende installasjoner krever mer og dyrere vedlikehold. Samtidig krever tappingen av de siste dråpene i uttærte, gamle felt flere brønner og stadig dyrere, mer komplisert og farligere produksjon.

Samlet er dette en praktisk talt eksplosiv blanding.

Om det ikke var for at jeg i årevis har registrert alt sprøyt, likegyldighet, ønsketenkning og inkompetanse som dominerer området, hadde jeg funnet det underlig at så mange fortsatt tror på en jevn, glidefluktaktig utfasing av norsk oljevirksomhet.