Tilbake til forsida

 

 

Kosovo er i dag det etnisk
mest rensa området i Europa.

 

Den totalitære mentalitet


22. juni 1990: En minoritetsfamilie jages ut av sitt hjem i Prizren av kosovoalbanske terrorister, under overoppsyn av tyske NATO-soldater.

 

Av Jan Herdal
Publisert 20. september 2014

EUs første ekspansjonskriger, Jugoslaviakrigene, var NATOs mest "vellykte" mediekriger siden Korea-krigen. Vietnamkrigen var en PR-katastrofe. Militærstrategene hadde lært. Det hadde ikke motkreftene. Demoniseringen av Serbia i mediene var total. Så hvem er de totalitære?

Vestlige medier serverte, bl.a. gjennom ferdigtygde press-kits og "bakgrunnsmateriale" fra verdens største PR-byråer, i stor grad betalt av USAs myndigheter, slavisk og totalt ensrettet Pentagons versjon av historien, helt fra opptakten og til den langvarige, farseaktige avslutningen i NATO-tribunalet som var opprettet for å kriminalisere USAs militære og politiske motstandere.

En bedre sannhet kan ikke kjøpes for penger.

Når det gjelder Afghanistan og Irak har i det minste en form for ettertankens kranke blekhet meldt seg, og du blir ikke nærmest kriminalisert for å mene noe annet enn makta. Ikke så med Jugoslavia. En årsak kan være at det frie internett ikke var sterkt nok da. De kontrollerte mediene dominerte totalt. I dag får de takket være nettet sine egne løgner i retur, i form av sviktende medietillit.

Her til lands var NKPs lille ukeavis Friheten den eneste som konsekvent tok stilling mot NATOs kriger. Det rakk ikke langt. Norske forfatteres holdning skal forbigås i stillhet. Jeg veit om en, Jo Eggen, som både hadde og forsøkte å få ørenslyd for en anstendig holdning. Han ble sjølsagt like marginalisert som Friheten.

Friheten tok klart stilling.


Peter Handke.

Årets Ibsenprisvinner, den østerrikske forfatteren Peter Handke, går etter min mening ikke så langt. Han gjør i sine Jugoslaviabøker ikke annet enn å stille spørsmål, problematisere, og forsøke å vise at det fins alternative og mer kompliserte tenkesett og sammenhenger enn hva som tilbys i den lettbente propagandaen fra Rudiger Finn og Hill&Knowlton.

I Morgenbladet sier Karl Ove Knausgård at Handke er den mest ubestikkelige forfatter han veit om. Handke kunne altså ikke opptre på noen annen måte enn han gjorde, om han skulle kunne se seg sjøl i speilet og kalle seg forfatter. Hvor norske forfattere ser seg sjøl, bør vi kanskje la ligge. Sjelden over navlen, ser det ut for.

I et totalitært NATO-diktatur er heller ikke spørsmål tillatt. Derfor ser vi at de norske Pentagon-proselyttene, fortsatt høye på sin propaganda og jeg-alende-vite-holdning, gjør sitt beste for å trekke en av verdens fremste nålevende forfattere ned i den søla hvor de sjøl befinner seg. En av dem går til og med rundt med "Ibsen-grisen" trykt på t-trøya. Det er nivået i et land som prøver å kjøpe seg kulturstatus ved hjelp av oljepenger.

Den offentlige dialog fins ikke i Norge. Det fins bare en steinørken. Der kan de rope de som gidder. Den norske Helsingforskomiteen samlet proselyttene som igjen fortalte hverandre hvor enige de er. De har mage til å kalle seansen "debatt". Slik blir de prakteksemplarer på den totalitære holdning de trolig mener de bekjemper.

Kosovo er i dag det etnisk mest rensa området i Europa. Ikke bare serbere, men alle ikkealbanere ble nådeløst jaget ut straks Vestens "demokrater" fikk makta. I tillegg måtte serbere i hundretusentall flykte fra dagens Kroatia og Bosnia.

Den største flykningestrømmen under og etter krigene gikk til - ikke fra - det forhatte og utskjelte Serbia, som fikk håndtere problemet aleine og under boikott av Vesten. Men et totalitært vestlig nomenklatur er ikke interessert i fakta og virkelighet, bare i sin egen fortreffelighet. Hva tenker de? Jeg har en mistanke: Til pass for dem. Demoner fortjener ikke bedre.

Serbias president Slobodan Milosevic var, i likhet med Ukrainas president Viktor Janukovitsj, en folkevalgt leder som ble fjernet gjennom et voldelig kupp.

Begrepet kognitiv dissonans skriver seg fra 1957 og er tillagt Leo Festinger. Det handler i hovedsak om inkonsistens mellom atferd og holdninger, dermed også mellom ord og handling, og det personlige ubehag som oppstår av en slik dissonans. I dag har denne dissonansen økt til en daglig, skrikende kakofoni. Erna Solberg er f.eks. glad for å kunne fastslå at miljøvern og vekst lar seg kombinere. Like lett som det åpenbart er å kombinere kampen for fred, frihet, demokrati og menneskeretter med hvilket massemord som helst.

Noam Chomsky er språkforsker. Det har gitt ham det nødvendige perspektivet på det politiske språket.