|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Hestemannen i Småland
HÄSTMANNEN: Sendt i SVT2 4. mars kl. 20.00
(4/3-07) Vinterens mest omtalte film i Sverige, til de grader at den nylig fikk et lengre innslag i SVT2s nyhetssending, er ingen importert kassasuksess fra Hollywood. Av Jan Herdal Den handler tvert imot om den gamle smålandsbonden, bygdeoriginalen og "hestemannen" Stig-Anders Svensson som eter sin grøt og dyrker jorda på gamlemåten, så godt som uten moderne "innsatsfaktorer". Visst er filmens "historie" og dramaturgi nøye tilpasset vår tids publikum. En anelse hollywoodsk anti-hollywood, for å si det slik. En vanlig seerreaksjon er likevel at mange minnes barndommens og ungdommens rike - miljøet, luktene, stemningen, et liv og et tempo mer i takt med naturen. Filmen går opp svake furer i bymenneskets hjernebark. Også i Sverige er det bare en liten generasjon siden svært mange hadde et atskillig tettere forhold til jorda enn i dag. Nostalgi og reaksjonære strømninger? Sikkert. Men filmens popularitet og brede gjennomslag i nyhetssendinger og på avisenes kultursider synes å innebære noe mer. Kanskje begynner folk så smått å mistenke at ei bærekraftig framtid i mangt og mye vil måtte bygge på mer av prinsippene i livsstilen til den gamle bygdeoriginalen i Småland enn til de som kjører SUVene som her til lands går i skytteltrafikk mellom Aker Brygge og "hytte"-palassene i Gudbrandsdalen? Advokater og psykologer til 3000 kroner timen skal ha 10 millioner LO-kroner for noen ukers arbeid med Valla-granskningen, leser vi. Hvor mange millioner en tilsvarende historie på topplan i Redningsselskapet i fjor kostet medlemmene og statskassa har vi allerede glemt. Personlig har jeg gjennom vannverket på Romerike, ROAF, hatt gleden av å finansiere en vannverkssjefs safarislott i Sør-Afrika. Advokatene har til nå tilegnet seg noe sånt som 30 millioner kroner for å "rydde opp". Styret for vannverket var i alle år befolket av så godt som hele ordførerveldet på Romerike. Et sjukt system der stadig flere lever av å ta stadig mer betalt for de sjukdommer systemet sjøl frambringer. Det verste er at ikke så reint lite av det er drevet av offentlige midler. Et slikt samfunn har ikke framtida for seg, og stadig flere skjønner det. Dette har ikke lenger noe med demokrati å gjøre. En grådig pengeadel har i realiteten tilegnet seg diktatorisk makt, og benytter den til å kjøre alt i grøfta. Pengeverdien er i ferd med å frikobles fra alt som med noen rett kan kalles realverdier, og seddelpressene går varme omtrent som i Hitler-Tysklands krigsøkonomi. Men nomenklaturet og byborgerskapet fortsetter ufortrødent å synge sin egen sang, samme hvilken politisk "side" det måtte befinne seg på. Erik Solheim forteller oss at framtida tilhører byene. Erling Fossen skriver forskriftsmessige artikler i Ny Tid om hvor flott det er at importert raps benyttes til å produsere biodiesel i nedlagte fabrikker på Slemmestad. Sementproduksjonen på Slemmestad levde i ei evighet i forhold til hva som vil bli det nye luftslottet til del. Det er ikke nødvendig å studere kurvene i detalj for å hevde at byenes vekst i forrige århundre i likhet med massebilismen og flytrafikken langt på veg er synonym med veksten i oljeforbruket. Når produktiviteten i jordbruket rammes av fallende oljetilførsel, vil det kreve stadig flere årsverk å framskaffe samme mengde mat. Det er grenser for hvor mye poteter som kan dyrkes i verandakassene på Stovner. Vi aner en migrasjon i revers. Dårlig nytt for det byborgerskapet som i dag sitter på pengesekken og definerer virkeligheten og framtida, og som Erik Solheim er en del av. Jeg har alltid vært overbevist om at det er kunnskap - humanistisk så vel som realfaglig, forsking og vitenskap som bringer samfunnet framover. Men ikke minst vitenskapen må baseres på naturlovenes realiteter. Ellers ender den i moderne varianter av alkymi og åndemaning av typen hydrogensamfunnet. Da er vi verre farne enn noensinne. Hvem blir egentlig reaksjonær når oljekurva går inn i sin andre, fallende halvdel? Det er kanskje på tide å sette spørsmålet på dagsordenen.
|
