Den nye oljebørsen: Irans trussel mot dollarhegemoniet

Om forfatteren
Krassimir Petrov (Krassimir_Petrov@hotmail.com) er Ph. D. i økonomi fra Ohio State University, USA. Han underviser for tida i makroøkonomi og internasjonale finanser ved Det amerikanske universitet i Bulgaria. Artikkelen er oversatt til norsk av www.oljekrisa.no og gjengitt med forfatterens tillatelse.

I. Et imperiums økonomi

Nasjonalstaten skattlegger sine egne innbyggere. Et imperium skattlegger andre nasjonalstater. Imperienes historie, fra det greske og det romerske til det ottomanske og det britiske, viser oss at skattlegging av andre nasjoner utgjør den økonomiske basis for hvert eneste av dem.

Imperiets evne til å skattlegge har alltid hvilt på en bedre og sterkere økonomi, og som følgen av det – et bedre og sterkere militærapparat. En del av skattene gikk til å bedre levestandarden i imperiet, den andre til å styrke den militære dominans som var nødvendig for å kunne gjennomtvinge den nevnte skattlegging.

Historisk har denne skattleggingen av klientstater tatt ulike former - gull, sølv, slaver, soldater, korn, kveg og andre landbruks- eller naturressurser, alt etter hva imperiet trengte og hva den enkelte klientstat kunne levere. Historisk har denne skattleggingen alltid også vært direkte – klientstaten overleverte varene direkte til imperiet.

For første gang i historien ble USA i det 20. århundre i stand til å skattelegge verden indirekte, ved hjelp av inflasjon. USA gjennomtvang ikke direkte skattlegging slik de tidligere imperiene gjorde, men distribuerte i stedet sin egen valuta, dollaren, til andre nasjoner i bytte for varer, i den hensikt å inflatere dollaren og dermed betale tilbake hver dollar med mindre varer. Forskjellen utgjorde i praksis det amerikanske imperiets skattlegging av resten av verden.

Mekanismen fungerte slik:

Tidlig i det 20. århundre tok USAs økonomi til å dominere verdensøkonomien. Dollaren var knyttet til gull - dvs. en dollar var alltid verdt så og så mye gull. Den store depresjonen, med stor inflasjon fra 1921 til 1929 og galopperende underskudd på statsbudsjettet, medførte en kraftig økning i mengden dollar i sirkulasjon og umuliggjorde en videre støtte av dollaren i gull. Frakoplingen skjedde i 1932.

Fram til denne tid kan det riktig nok sies at USA i økende grad dominerte verdensøkonomien, men økonomiske sett var det ennå ikke et imperium. Dollarens faste verdi gjorde det ikke mulig for USA å ta ut økonomiske fordeler fra andre land ved å tilføre dem en valuta som kunne innløses i gull.

Økonomisk sett ble det amerikanske imperium født i Bretton Woods i 1945. Dollaren var ikke lenger fullt ut konvertibel til gull, men ble gjort konvertibel bare for andre lands regjeringer. Det etablerte dollaren som verdens reservevaluta. Dette var mulig fordi USA under Den andre verdenskrigen hadde levert forsyninger til sine allierte i bytte mot store mengder av verdens gullbeholdning.

Det hadde ikke vært mulig å opprette et imperium dersom dollarmengden ble begrenset og det fullt ut skulle ha latt seg gjøre å veksle inn hver dollar i omløp i gull. Kanoner og smør-politikken i 1960-årene krevde et stadig økende opptrykk av dollar for å finansiere bl. a. Vietnamkrigen og Lyndom B. Johnsons ”great society”. 

Mesteparten av disse dollarene ble sendt til utlandet for å betale for en økende strøm av varer. Det var aldri tanken, og det ville ikke ha være mulig, noensinne å kjøpe tilbake disse dollarene til samme verdi. Andre lands økning av dollarbeholdning gjennom vedvarende underskudd på USAs handelsbalanse tilsvarte den inflasjonsbeskatning andre land ofte pålegger sine egne innbyggere, med den forskjell at denne gangen var det ett land som påla resten av verden denne beskatningen.

Da andre land krevde tilbakebetaling i gull i 1970-1971, nektet USA dette den 15. august 1971. Offisielt ble det sagt at det ville true dollarens verdi i forhold til gull. I realiteten var USAs regjering konkurs. Den praktiske løsning ble å erklære seg som imperium: USA var blitt tilført en enorm mengde varer fra resten av verden som det verken ønsket eller var i stand til å betale tilbake.

Resten av verden var maktesløs – den ble skattlagt og kunne ikke gjøre noe som helst med det.

For å opprettholde imperiet og skattleggingen av andre, måtte USA fra nå av tvinge resten av verden til å godta en løpende inflatert dollar som betaling for varer, gjennom å påtvinge andre land en stadig økende beholdning av slike inflaterte dollar. Verden måtte få en god grunn til å bruke dollar. Den grunnen var olje.

Da det i 1971 ble stadig klarere at USA ikke var i stand til å innløse utenlandske dollar i gull, inngikk landet et arrangement med Saudi-Arabia. Mot å love beskyttelse av kongehuset Saud, skulle dette landet handle all sin olje i dollar. Resten av OPEC fulgte. Mange land i verden kjøpte olje fra OPEC. Det var derfor naturlig å ha en dollarbeholdning også for dem. Økt oljeforbruk til økte priser økte etterspørselen etter dollar. Dollaren kunne ikke lenger innløses mot gull, men den kunne innløses mot olje.

Fra nå av ble den amerikanske dollaren støttet av olje, og verden måtte akkumulere stadig større mengder av den for å betale for økt oljeforbruk, så lenge dollar var eneste godtakbar valuta i OPEC. Dollarens dominans var sikret, og USA kunne fortsette å skattlegge resten av verden. Imperiet var avhengig av dette. Uten petrodollaren ville USAs imperium opphøre.

Den person som faktisk forlangte euro for oljen var Saddam Hussein i Irak, i år 2000. Først ble han latterliggjort, deretter oversett, men da det ble klart at han mente alvor, økte det politiske presset for å få han til å endre mening. Trusselen mot dollarens dominans var klar.

Bush slag mot Irak gjaldt ikke faren for spredning av atomvåpen eller andre masseødeleggingsvåpen, forsvar for menneskerettigheter og demokrati, ikke en gang okkupasjon av oljekildene. Det var snakk om å forsvare dollaren, og dermed det amerikanske imperiet. Det gjaldt å sette et eksempel for alle som kunne tenkes å forlange betaling i andre valutaer enn dollar.

Det er mange som har kritisert Bush for å invadere Irak for å ta kontroll over oljeforekomstene. Disse kritikerne kan ikke forklare hvorfor – USA kunne ganske enkelt fortsette å trykke opp dollar i store mengder og kjøpe alle olje det ønsket. Den virkelige årsaken må ha vært en annen.

Historien forteller oss at et imperium går til krig av to grunner: 1) For å forsvare seg eller 2) For å tjene på krigen. Risikoen er, som Paul Kennedy skriver i The Rise and Fall of the Great Powers, en militær “forstrekkelse” (overstretch) som vil uttømme dets økonomiske ressurser og medføre kollaps.

Økonomisk sett må imperiets fordeler veie tyngre enn de militære og samfunnsmessige kostnadene ved krigen. Fortjenesten fra Iraks oljefelt kan neppe alene oppveie de langsiktige kostnadene. Det er langt mer trolig at Bush invaderte Irak for å forsvare sitt imperium. To måneder etter invasjonen skjedde følgende: Olje for mat-programmet ble avsluttet, de irakiske euro-kontoene ble vekslet tilbake til dollar, og irakisk olje selges igjen bare i denne valutaen. Verden kunne ikke lenger kjøpe olje fra Irak for euro. Dollarens dominans var igjen sikret.

II. Irans nye oljebørs

Den iranske regjering er i ferd med å utvikle det “atomvåpen” som mest effektivt kan ødelegge det finansielle systemet som det amerikanske imperium er basert på. Det våpenet heter Den iranske oljebørs som er planlagt åpnet i mars 2006. Det vil bli opprettet et oljehandelssystem basert på euro.

Økonomisk sett er denne børsen en langt større trussel mot dollarhegemoniet enn det Saddam representerte, fordi den vil være åpen for alle som ønsker å kjøpe eller selge olje i euro. Svært mange vil ha interesse av dette:

● De europeiske land trenger ikke lenger å beholde valutareserver i dollar, da de kan kjøpe olje direkte i egen valuta

● Kina og Japan vil få anledning til å redusere sine meget store dollarbeholdninger og diversifisere med euro

● Russland har økonomisk interesse av å veksle til euro. Hoveddelen av landets utenrikshandel skjer med Europa, de oljeeksporterende land, Kina og Japan.

● Også de oljeeksporterende arabiske land vil trolig se fordeler i å kunne diversifisere stadig økende berg av inflatert dollar med euro. I likhet med Russland handler de mest med de europeiske land.

Bare britene vil sitte i klemma. De har sitt strategiske samarbeid med USA, men står også nær Europa. Så langt har de hatt gode grunner til å holde seg til ”vinneren”. Men vil det fortsette å være slik når de ser at denne svekkes, eller vil de levere nådestøtet?

Vel, vi må ikke glemme at de to ledende oljebørsene i dag fortsatt er Nymex i New York og IPE i London. Selv om begge i og for seg er eid av amerikanere, kan det virke sannsynlig at britene vil måtte gå ned med det synkende skipet av hensyn til sin IPE-interesser. Til tross for alt snakket om å redde pundet, er det mest sannsynlig at det var USA som presset britene fra å gå over til euro. Også IPE ville dermed ha gått over til euro, et alvorlig slag for dollaren og Storbritannias strategiske partner.

Uansett var britene måtte bestemme seg for – de økonomiske interessene som teller i denne forbindelse, EUs, Kinas, Japans, Russlands og de arabiske lands – tilsier en overgang til euro, noe som vil besegle dollarens skjebne. Dette kan ikke USA tillate, og det vil om nødvendig ta i bruk en lang rekke virkemidler for å forhindre det:

● Direkte sabotasje av børsen. Virkemidler kan f. eks. være virusangrep som slår ut datamaskiner, nettverk og kommunikasjoner

● Statskupp – et velprøvd virkemiddel for USA

● Forhandlinger som kan gi akseptable betingelser og begrensninger er også et velprøvd tiltak. Statskupp er å foretrekke, da det vil stoppe hele tiltaket, men om kupp eller sabotasje ikke lykkes, er forhandlinger en neste mulighet.

● En felles krigsresolusjon i FN-regi. Vanskelig å oppnå på grunn av de ulike interessene til medlemmene av Sikkerhetsrådet. Retorikken om at Iran utvikler atomvåpen skal tjene til å forberede en slik resolusjon

● Et ensidig avgrenset angrep inkludert bruk av atomvåpen. Et forferdelig strategisk valg, gitt følgene av neste steg – ensidig total krig. USA vil trolig bruke Israel til å utføre deler av denne skitne jobben.

● Ensidig total krig, strategisk sett det verste alternativet. For det første er USAs militære ressurser allerede overanstrengt gjennom to pågående kriger. For det andre vil dette skape økt fiendskap i andre mektige nasjoner. Land med store dollarbeholdninger kan begynne å selge ut disse som en stille form for protest, noe som også vil svekke mulighetene til videre krigføring. For det tredje - Iran har strategiske allierte som kan trekke andre land inn I krigen. Slike interesser foreligger med Kina, India og Russland gjennom Shanghai Cooperative Group, og gjennom en separat pakt med Syria.

Uansett strategisk valg, skulle den iranske oljebørsen vinne fram vil den trolig bli godt mottatt av mange ledende økonomiske nasjoner og medvirke til dollarens fall. Et internasjonalt kollaps for dollaren vil dramatisk øke inflasjonen i USA og presse opp det langsiktige rentenivået i landet.

USAs finansdepartement vil i så fall måtte velge mellom pest og kolera - deflasjon eller hyperinflasjon - og det raskt. ”Klassisk” medisin er deflasjon og økte renter, med en større økonomisk depresjon til følge. Den andre er hyperinflasjon av Weimar-republikkens type.

Den østerrikske teori om penger, kreditt og forretningssykluser lærer oss at det ikke finnes noen mellomløsning. Før eller seinere må pengesystemet svinge i den ene eller annen retning, noe som tvinger finansdepartementet i USA til å ta et valg. Dagens nye leder, Ben Bernanke, vil ganske sikkert velge inflasjonen. For å unngå deflasjon vil han ty til pengepressen. Sluttresultatet kan bli den endelige ødeleggelse av USAs valuta dollar gjennom hyperinflasjon. Av asken stiger så verdens nye reservevaluta, barbariets etterlevning – gullet.