For ett års tid siden var det nok ikke mange som hadde regnet med
scenene som for tida ruller over tv-skjermen fra Island: Egg og
snøballer mot statsministeren, massive ukentlige demonstrasjoner i
Reykjavik (6 000 deltakere på den siste), opprørspoliti som
bruker pepperspray, personskader og regjeringens snarlige avgang.
Protestene har ifølge NTB ikke vært
sterkere siden Island i likhet med Norge ble skremt og svindlet inn
i Nato på slutten av 1940-tallet. Denne gangen skal situasjonen
åpenbart utnyttes til å skremme islendingene inn i EU, og igjen vil
sosialdemokratene mer enn gjerne ta på seg rakkerrollen.
Folk mister jobb, inntekt og bolig i
akselererende tempo, nettopp pga. en økonomisk liberalisme som EU er
den fremste eksponenten for. Ei krise som i mediene nærmest er
beskrevet som overstått, er for islendinger flest bare i sin
begynnelse. Det er nå regningene som ikke kan betales kommer på
bordet.
Foreløpig er det
politiske resultatet nyvalg og massiv oppslutning om et slags rørete,
sosialdemokratisk venstreparti av typen SV. Kerenskij på Island. Men
noen Lenin fins ikke, dessverre.
Den virkelig interessante
situasjonen vil oppstå når islendingene, og andre, oppdager at det
er revnende likegyldig hvilken kapitalistisk brødpolitiker som til
enhver tid måtte sitte med ordførerklubba og de stadig feitere
personlige privilegiene.
Her
til lands fortsetter politikerne imens via den tradisjonelle
symbiosen med mediene å slå ihjel tida med kaldprat i håp om at
konjunkturen skal snu, slik at de kan begynne å krangle om æren for
oppgangen. Noen av de skarpeste har kanskje begynt å ane at det ikke
kommer til å gå slik denne gangen?
Island er
generalprøven på Europas kommende utvikling.
Europa er klodens mest energifattige verdensdel i forhold til
folketallet, og situasjonen
forverres nær sagt fra dag til dag.
Det tragiske er at Island egentlig
har nok av både fisk og energi til å sikre sine
300 000 innbyggere en rimelig anstendig tilværelse, om enn langt unna de
siste åras konsumgalskap. Men det vil bety en brutal omstilling for
alle de som går rundt på café med c i Reykjavik, drikker springvann
fra flaske og fortsatt tror at det er framtida, bare statsministeren
blir byttet ut.
Mange europeiske land er langt verre farne
enn Island
-
se f. eks. denne energitabellen. 54
pst. av EUs totale energikonsum dekkes nå av import. Store land som
Italia og Spania har en importandel på 80-90 pst.
Norske medier er temmelig
systematiske i sin påstått tilfeldige bortvelgelse av nyheter som
folket ikke har interesse - eller godt - av å få høre om. I de
baltiske land, hvor økonomien er i fritt fall, har det allerede vært
store masseprotester rettet mot regjeringene og deres krisepolitikk,
og sammenstøt mellom demonstranter og opprørspoliti med omfattende
personskader til følge.
I den
grad saken i det hele tatt nevnes, skyldes det på Russland. Men
velutrustet opprørspoliti har i det hele tatt fått mer å gjøre over
hele Europa, og antallet stripsa mennesker går nok rett til værs,
sjøl om det er en statistikk det ikke er noen blest om.
Situasjonen er i stor grad den samme
i hele mellomkrigstidas østeuropeiske fascistbelte. I Ungarn har for
øvrig
vestlige banker mer eller mindre overtatt hele finanssektoren, og de
kommer følgelig også til å få brorparten av de milliardene Det
internasjonale pengefondet har lovet landet.
Et par land har i kjølvannet av
vinterens gasskrise allerede truet med å gjenåpne gamle sovjetiske
atomreaktorer for å sikre sin befolkning et minimum av strøm. Stadig
flere skjønner at EU ikke har annet enn fattigdom og desperasjon å
tilby. De politiske konsekvensene av denne voksende desperasjonen
kommer til å bli uoversiktlige, kaotiske - og livsfarlige.
Energimessig er den såkalte
"alternative" energien som EU driver og fikler med sekundære prosesser som
i stor grad forutsetter overskudd av billig, fossil
primærenergi, et overskudd som er i ferd med å forsvinne. Veldig få
mennesker skjønner dette, noe som er vår tids store tragedie.
I et Hellas med en energiimportandel på
over 70 pst. er det stadige sammenstøt mellom ungdom og politiet, og
omfattende faglige kriseprotester. I øyeblikket skaper protesterende
bønder sammenbrudd i kommunikasjonene ved å blokkere veger og
grenseoverganger.
Vi kommer
til å få se stadig mer av dette i et Europa hvor omseggripende
arbeidsløshet og fattigdom vil tydeliggjøre kapitalismens
umenneskelige klasseskiller. Kapitalen har terrorpolitiet på sin
side, og den kommer ikke til å vise mer nåde enn godseiere og adel i
Ildefonso Falcones Spania.
Det er imidlertid ikke alltid statisk sammenheng mellom energimport
og krisenivå. Dette nettstedet har i over 2 år påpekt
hvorfor den
britiske økonomien står framfor et totalt sammenbrudd, noe som nå
nærmest daglig bekreftes av hva som egentlig må kalles
gammelhetene i medløpermediene.
Med det mener jeg at politisk kastrerte
medier bevisst befolket av komptanseløse nikkedokker aldri forteller
noe nytt. I den grad de overhode er interessert i vesentligheter,
forteller de oss bare hva som allerede uttrykkelig har skjedd, for å
være på den sikre siden. Analyse og sammenheng er forbudt område.
I EU-sammenheng har Britannia fortsatt
relativt lav netto energiimport. Landets hovedproblem er et
tilnærmet sammenbruddspreget fall i egen energiproduksjon,
tilsvarende for tida rundt 40 mrd. NOK i produksjonstap - pr. år.
Konsekvensene for handelsbalanse og statsfinanser er tilsvarende. UK
i dag er Norge i morgen.
Her
er ingen utsikt til lysning. Tvert om. Derfor er gatekamper i
Europas største og mest overvåka by, London, et naturlig neste steg i
utviklinga.
Verdens
megapoliser brer seg fortsatt ut som kunstig framdrevne
bakteriekulturer over hele kloden. Sett fra verdensrommet må det
fortone seg som om jorda har fått skabb.
Hva skjer i et drivhus hvis noen
drar ut stikkontakten?
Londons 8 millioner innbyggere er
blant dem som tidlig vil oppdage at de lever i en osteklokke som
langsomt forvandler seg til en dødsfelle.
Pol Pot var ikke irrasjonell -
"bare" grusom.
