Ja til vindkraft – med måte
 

Også vindmøller har miljøkonsekvenser, bl. a. for fugleliv, landskapsprofil og turgåere, men de er mindre enn for mange andre alternativer. De avgjørende fordelene er at de er forurensingsfrie og kretsløpsbaserte.

Av Jan Herdal

Vindmøller leverer ikke stabil kraft. De må derfor koples til et godt fordelingsnett hvor energien kan balanseres ut mot annen kraft, f. eks. vannkraft. Det er en av grunnene til at de er ideelle i et land som Norge. Andre fordeler er en lang og forblåst kyst, og spredt bosetning.

At vindmøller her i Norge vil produsere støy som blir til plage for mennesker, er bare tøys. Det er stort sett bare serviceteknikerne som kommer nær nok til å høre den. Sammenliknet med vindmøllestøyen vil det ordinære urbane liv fortone seg som det rene helvete.

På avstand, slik de fleste mennesker stort sett vil oppleve dem, er vindmøllene tause og ganske estetiske konstruksjoner. Det betyr selvsagt ikke at de bør bygges ut uten hemninger. Her som ellers må de mest utbyggingskåte holdes i øra.

Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren har sikkert gode grunner for å si at det vil bli store miljøkonflikter ved 29 av de 52 planlagte prosjektene langs kysten. Men da er det likevel fortsatt en god del prosjekter igjen. Og det må vel være mulig også for noen av de mest konfliktutsatte å komme opp med endrede planer som gir mindre skadevirkninger.

Kanskje er det strategisk sett en god idé å satse på mer konsentrerte prosjekter, for å holde større deler av kysten fri. Hva med vindmøllefrie soner?

Et viktig element er at også disse kraftkommunene får kompensasjon, slik det i sin tid skjedde under vasskraftutbygginga, og på en måte som sikrer lokalt livsgrunnlag og aktivitet. Det må ikke bli slik at lokalbefolkningen sitter igjen med ødelagt utsikt, mens krafta og fordelene forsvinner sørover og østover.

Argumentet om mangel på økonomisk konkurranseevne er kortsynt. Miljøargumentet er der allerede, og det er bare et tidsspørsmål for vindkrafta konkurrerer i senk også økonomisk alt som heter olje-, gass- og kullbasert kraft.

Det er allerede gitt konsesjon for 3 TWh vindkraft. Til Aftenposten sier Ståle Undheim i Naturvernforbundet i Rogaland at det er planer om totalt 27 TWh. Til sammenligning produserer Norge ca. 120 TWh vannkraft i året.

Dette viser at vindkraft er blitt en faktor av betydning. Det vil den være selv med en langt mer begrenset og skånsom utbygging enn hva de ivrigste tilhengerne går inn for.

Framfor alt må ikke dette bli en ny måte å "eksportere" norsk natur på. En storstilt nedbygging av kystlandskapet for å profitere på salg av norsk vindkraft til kontinentet er fullstendig uakseptabelt.

Det er heldigvis slutt på tida da vindkraft ble avfeid som noen desimaler bak komma i forhold til "seriøs" kraftproduksjon. Men for fortsatt å sette det i perspektiv: Et land som Norge kan gjennom en storsatsing kanskje øke sin elektrisitetsproduksjon med 10-15 prosent fram til 2020 ved hjelp av vindkraft, om nødvendige miljøhensyn skal tas.

Også dette understreker at utvikling av fornybar energi må gå hånd i hånd med energisparetiltak - dagens kraftsløsing er ikke bærekraftig og kan ikke opprettholdes.

Ei eskalerende oljekrise vil før eller seinere tvinge oss til å satse på alternativer. Det vil ikke være noe valg, om vi skal klare å opprettholde et noenlunde sivilisert og levelig samfunn. Vindkraft er, sammen med geovarme, ett av de mest tiltalende, også sett ut fra en total miljøvurdering.