Tilbake til forsida

 

 

Parlamentarikerne krangler
om symbolsaker, mens landets
økonomi rakner foran øynene våre.

 

Den profesjonelle løgner


Halleluja: Siv Jensen, nå finansminister. (Valgfoto: NRK)

 

Av Jan Herdal
Publisert 5. november 2014

I samsvar med finansministerrollen bagatelliserer Siv Jensen de økonomiske problemene Norge står foran. Hun har plikt til å lyge. Hun tror ikke på dette sjøl, og dagens meningsmålinger viser hva folket tror.

Som ledd i det samme trøstesløse skuespillet krangler parlamentarikerne om symbolsaker, mens hele landets økonomiske fundament rakner foran øynene på oss. Norge har brukt oljepengene til å bygge opp en fallhøyde som Hellas aldri har vært i nærheten av. Vi begynner å se kanten av stupet nå.

Det handler om norsk histories verste feilallokering. Offentlig sektor er stappet full av skjult arbeidsledighet. Forskere som ikke forsker, kommunikatører som ikke kommuniserer, inspektører som ikke inspiserer, direktører og underdirektører som ikke dirigerer noe som helst, men som alle er sikret fast jobb og gullpensjon. Land som Spania, Italia og Hellas kan fortelle oss alt om akademikere det ikke lenger er bruk for, og som ingen kan betale lønna til.

Rasmus Hansson, Trine Skei Grande, Audun Lysbakken, Frederic Hauge, Lars Haltbrekken. De er alle minst like oljedrevne som oss andre, men fornektelsen later til å øke med lønnsnivå og politisk korrekthet. De synes ikke å fatte at med oljepengene forsvinner også pengene til skole, helsevesen og barnehager.

Statoil gikk i 3. kvartal nesten 5 milliarder i minus på en oljepris som lå godt over 100 dollar. Petoros netto kontantstrøm ble svekket med 35 prosent. I dette statens eget oljeselskap tjener de ansatte 1,5 millioner kroner i snitt. For tida pendler oljeprisen rundt 80-85 dollar. Praktisk talt alt som fins av overskudd på norsk sokkel er borte med en slik pris.

Årets statsbudsjett har ifølge finansdepartementet et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 135 mrd. kroner, 14 mrd. kroner eller vel 10 prosent mer enn i fjor. Men dette er bare pengene som brukes av oljefondet for å balansere budsjettet. Statens totale oljeinntekter ble seinest i 2012 anslått til 377 mrd. kroner. Det utgjorde nesten 40 prosent av det årets statsbudsjett.

Mellomlegget  går inn i det såkalte Statens pensjonsfond utland, eller oljefondet. Under 8 års "rødgrønn" regjering og med SV på finansministerposten ble fondet stadig mer aksje- og risikoutsatt. Fondets avkastning er i stor grad avhenging av børsenes utvikling rundt om i verden, og i 3. kvartal var den praktisk talt null.

Oljepengene har satt staten i stand til å betale letevirksomheten på sokkelen, gjennom skattefritak for selskapene. Uten dette stanser oljeletingen. Det fins ikke et privat selskap som er villig til å ta den høye risikoen på egen kappe.

Vår oljeformue er plassert i et stadig mer vaklevorent globalt børs- og finanssystem. Når politikerne trykker penger, havner de på børsen, hvor ellers? Men denne virksomheten skaper bare økt profitt for kapitaleierne, og lite annet. Økonomien står i stampe over hele verden. Også Kina har begynt å vise svakhetstegn, noe som bl.a. merkes på malmprisene.

Frikoplingen mellom børs og realøkonomi kan ikke vare evig. Når systemet kollapser, har ikke Norge lenger noen oljeformue.