Tilbake til forsida

 

 

Noen medier er ikke annet enn
propagandamaskiner for politiske
partier, de hemmelige tjenestene,
internasjonale tenketanker og deler
av den internasjonale finanseliten.

 

Slik bruker CIA FAZ


Frankfurter Allemeine Zeitung er en av Tysklands mest respekterte aviser.

 

Oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner
Publisert på Oljekrisa.no 22. oktober 2014

Dette intervjuet fra Global Research med tidligere redaktør Udo Ulfcotte i Frankfurter Allegemeine Zeitung bekrefter at i sjøl de mest "respekterte" borgerlige aviser betaler CIA journalister for å lyge.

Ledende US-betalte tenketanker og den tyske hemmelige tjenesten er knyttet sammen. Forsøk på undertrykkelse ved hjelp av juridiske trusler. Utpressing gjennom tyske medier. Den nederlandske journalisten Eric van de Beek intervjuer en ledende tysk redaktør som lager sensasjon gjennom sine uttalelser om at CIA betaler profesjonelle medarbeidere i tyske medier for å «konstruere fortellinger» som er til støtte for USAs regjerings målsettinger.


Udo Ulfcotte.

Udo Ulfcotte avslører i sin bestselger Kjøpt Journalistikk hvordan han ble «lært opp til å lyge, bedra og ikke fortelle publikum sannheten.»

Den tidligere redaktøren i Frankfurter Allgemeine Zeitung, en av Tysklands største aviser, var i all hemmelighet på lønningslisten til CIA og Tysklands hemmelige tjenester, hvor han produserte nyheter som var bra for USA og dårlig for motstanderne.

I sitt siste intervju påstår Ulfcotte at noen medier er ikke annet enn propagandamaskiner for politiske partier, de hemmelige tjenestene, internasjonale tenketanker og deler av den internasjonale finanseliten.

Etter å ha brutt med disse ulike virksomhetene og organisasjonene som manipulerer nyhetene, sier Ulfcotte, «jeg skammer meg over at jeg var med på dette. Dessverre kan jeg ikke reversere det jeg har gjort.»

Her er noe at det som fremkommer i intervjuet med Ulfcotte:

- Jeg publiserte artikler under mitt navn som var skrevet av CIA, eller andre hemmelige tjenester, særlig den tyske.

- De fleste journalister fra respekterte og store mediekonsern er nært knyttet opp mot Det tyske Marshall-fondet, Atlanterhavsbroen (Atlantic-Brücke) eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner… når du først er knyttet opp, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og begynner å samarbeide. De dyrker egoet ditt, får deg til å føle deg betydningsfull og en dag spør de deg om en tjeneste…

- Når jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke.

- Frankfurter her ikke saksøkt meg. De vet jeg har bevis for alt.

- Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om.

Her er mer fra intervjuet:

I (Eric van der Beek): «Kjøpte journalister», hvem er de?

S (Udo Ulfcotte): Vi snakker om marionetter (puppets on a string), journalister som skriver eller sier det sjefene forteller at de skal gjøre. Hvis du ser hvordan sentrale medier dekker Ukrainakonflikten og du samtidig vet det som foregår, har du et inntrykk av det om skjer. Sjefene i bakgrunnen presser på for en krig med Russland og vestlige journalister tar på seg hjelmene.

I: Og du var en av dem, og nå er du den første som varsler om det som skjer?

S: Jeg skjemmes over å ha vært del av dette. Jeg kan dessverre ikke gjøre det om. Selv om mine overordnede i Frankfurter Allgemeine Zeitung bifalt det jeg gjorde, er ansvaret mitt. Og ja, jeg er den første som anklager meg selv, for å vise at det er mange andre som også skulle ha gjort det.

I: Hvordan ble du kjøpt journalist?

S: Det begynte raskt etter at jeg startet i jobb i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Jeg lærte fort å sette pris på luksuriøse invitasjoner som helt akseptabelt, og å skrive positive artikler i retur. Seinere ble jeg invitert av USAs tyske Marshall Fond til en tur til USA. De betalte alle utgifter og satt meg i forbindelse med amerikanere de ønsket at jeg skulle treffe. Egentlig er de fleste journalistene fra respekterte og store mediekonsern nært knyttet opp mot det tyske Marshall Fondet, Atlantik-Brücke eller andre såkalte transatlantiske organisasjoner. Mange av dem er til og med medlemmer eller laugsmedlemmer.

Jeg er et laugsmedlem i det tyske Marshallfondet. Saken er den, at er du først blitt tilknyttet, blir du venner med utvalgte amerikanere. Du tror du er vennen deres og du begynner å samarbeide. De jobber med egoet ditt og får deg til å føle deg betydningsfull. Og en dag spør en av dem: «Vil du gjøre meg en tjeneste?», og så vil en annen spørre deg om det samme. Litt etter litt blir du fullstendig hjernevasket. Jeg endte opp med å offentliggjøre artikler i mitt navn, men skrevet av CIA-agenter eller fra andre etterretningstjenester, særlig den tyske.

I: Du sa at sjefene dine bifalt dette?

S: Det gjorde de. Når jeg ser tilbake på det, kan jeg si at jeg opplevde at de sendte meg for å spionere. I 1988 satt de meg på et fly til Irak og der dro jeg til grensen mot Iran. På den tiden ble Saddam Hussain sett på som en «god gutt», en av USAs nære allierte. Amerikanerne støttet han i krigen mot Iran. Omtrent 35 km fra grensen, et sted i Iran som heter Zubaidad, var jeg vitne til at irakere drepte og såret tusenvis av iranere ved å slippe giftgass på dem.

Jeg gjorde akkurat det jeg hadde fått beskjed om. Jeg fotograferte gassangrepene. Da jeg var tilbake i Frankfurt viste det seg at mine overordnete ikke hadde særlig interesse av de grusomheter jeg hadde vært vitne til. De lot meg skrive en artikkel om det, men de begrenset størrelsen på artikkelen vesentlig som om det var uvesentligheter jeg kom med. Samtidig ba de meg overlevere fotoene jeg hadde tatt, til industriforbundet for kjemisk industri i Frankfurt, «verband der Chemischen industrie.» Giftgassen som hadde drept så mange iranere var produsert i Tyskland.

I: Hva er din mening om turer for pressen? Journalister unnskylder seg vanligvis med å si at de er fullt ut i stand til å vurdere selv, de er uavhengige, og ikke avhengig hverken av folk eller omstendigheter.

S: Jeg har vært med på tusen turer for pressen og aldri rapportert noe negativt om de som har dekket alle utgiftene. Du biter ikke hånden som forer deg. Det er der korrupsjonen starter. Og det er også grunnen til at magasiner som Der Spiegel ikke tillater deres journalister å ta imot invitasjoner til turer for pressen, så fremst de ikke får betale utgiftene sjøl.

I: Konsekvensene ved å være en «varsler» kan være alvorlige. Har du merket noen eksempler på at folk har prøvd å hindre utgivelsen av boken din?

S: Da jeg fortalte Frankfurter Allgemeine at jeg skulle publisere boken, sendte juristene deres truende brev om alle slags juridiske konsekvenser hvis jeg offentliggjorde noen navn eller hemmeligheter – men jeg bryr meg ikke. Du skjønner, jeg har ikke barn å ta hensyn til. Og du må også forstå at jeg ble alvorlig skadet av det gassangrepet jeg var vitne til i Iran i 1988. Jeg er den eneste tyske overlevende fra et angrep med tysk giftgass. Jeg har fortsatt plager som følge av dette. Jeg har hatt tre hjerteinfarkt, så jeg regner ikke å leve mer enn noen få år til.

I: I boken din nevner du mange navn på kjøpte journalister. Hvordan går det med dem? Har de fått sparken? Prøver de å reinvaske seg?

S: Nei. Ingen journalist i sentrale medier i Tyskland kan omtale boken min. Hvis de gjør det mister de jobben. Så vi har en bestselger som ingen tysk journalist kan skrive eller snakke om. Mer sjokkerende: Vi har respekterte journalister som har gått under jorden i lang tid. Det er en interessant situasjon. Jeg hadde håpet at de ville saksøke meg og få meg for retten. Men de vet ikke hva de skal gjøre. Den respekterte Frankfurter Allgemeine har nettopp offentliggjort at de vil si opp 200 medarbeidere, fordi de mister abonnenter svært fort og i stort antall. Men de saksøker meg ikke. Det vet at jeg har bevis for alt sammen. (Originalen kan leses her)


Apropos: Denne fredelige pensjonisten og ørretfiskeren i svensk skjærgård gikk nylig verden rundt som en mulig farlig russisk spesialsoldat.