Tilbake til forsida

 

 

Mye olje igjen på norsk sokkel? Utvilsomt,
slik det er i verden forøvrig. Men denne oljen skal
opp og fram til forbrukerne til en overkommelig
pris. Det blir stadig vanskeligere.
Det er dette som er Peak Oil i praksis.

 

Fra eventyr til mareritt


Kostnadene går til værs, produksjonen synker. Norsk oljeproduksjon sett i forhold til kostnader eks. leting. Prognosen som snur på bildet fra 2016 er agitprop. Tall i faste priser justert til 2013 med konsumprisindeksen. (Figur 2.3 i Ressursrapporten 2014)

 

Av Jan Herdal
Publisert 7. april 2014

Kostnadskapitlet er den viktigste delen av Ressursrapporten 2014 fra oljedirektoratet. Det avdekker et oljeeventyr som langsomt konvergerer til mareritt. Og å skrape bunnen av kjelen i de gamle pengemaskinene er blitt like dyrt som å finne ny olje på norsk sokkel.

Ifølge direktoratet var de totale kostnadene, eks. letevirksomhet, i 2013 på 250 milliarder kroner, opp fra ca. 100 milliarder ved årtusenskiftet. Samlet utvinning har falt siden 2004, råoljeutvinningen siden 2001. Av figuren over framgår at investeringene stiger sterkest. De utgjør to tredeler av totalen.

Figuren under viser investeringer fordelt etter alder på felta. Foruten kostnadseksplosjonen i nye felt, er det mest interessante ved denne at gamle felt, der investeringene startet før årtusenskiftet, fortsatt står for ca. 60 prosent av de totale investeringene. Økningen har vært markant de seinere åra for felt med opprinnelig investeringsstart fra 1970-1999. Investeringene i denne typen felt er doblet siden 2005.


Gammel olje snart like dyr som ny: Investeringer i gamle felt med investeringsstart før årtusenskiftet utgjør fortsatt anslagvis 60 prosent av totalen. (Fig. 2.4 i Ressursrapporten 2014)

 

Myndighetenes paradenummer er at mest mulig olje skal utvinnes. Det er fortsatt mye olje igjen i gamle felt, som kan hentes ut gjennom økt utvinningsgrad, heter det. Det høres jo bra, fornuftig og riktig ut, som enhver politisk korrekt snakkeboble. Men som all parolepolitikk har også denne en motregning i virkeligheten.

De produserende oljefelta er i en elendig forfatning, og er i gjennomsnitt nedtappet til 15 prosent av opprinnelig utvinnbart innhold. Figuren over indikerer at det blir stadig dyrere å skrape bunnen av kjelen i de gamle pengemaskinene, og at hver prosent økt utvinningsgrad koster stadig mer. Myndighetenes årvisse påplusning av reservene i gamle felt hviler derfor på stadig mer tvilsomme forutsetninger.


Ekstrem rovdrift: Produksjonen satt opp mot kostnadsutviklingen for felt som har vært i drift siden år 2000 er dramatisk. Disse felta står fortsatt for halvparten av samlet produksjon (olje og gass). (Figur 2.6 i Ressursrapporten 2014)

 

Denne figuren viser kostnader og produksjon i felt som har vært i drift i hele perioden 2000-2013, og er svært alarmerende. Utgiftene er praktisk talt doblet siden 2004, mens produksjonen er halvert. Kostnadene pr. fat har tatt firegangen! Det er særlig investeringene som øker.

Mye olje igjen på norsk sokkel? Utvilsomt, slik det er i verden forøvrig. Men denne oljen skal opp og fram til forbrukerne til en overkommelig pris. Det blir stadig vanskeligere. Det er dette som er Peak Oil i praksis. Det handler ikke om tomme oljebrønner over natta.

Oljetoppens konsekvenser for massebilismen er bare fornavnet. Moderne jordbruk forbruker 10 kalorier energi for hver kalori mat som produseres. Det meste kommer fra lagret "fossil" energi. Uten denne er ikke dagens matproduksjon mulig.

Konsekvensen er massesult.