|
Løgn på løgn
 
Unge Lenin til venstre, eldgamle Lysbakken til høyre.
Av Jan Herdal
Publisert 19. september 2011
Har du en hammer, er det fort gjort å definere alle problem som en
spiker. Kapitalens frontfigurer har ingen hammer. De har
seddelpresser. Eller rettere: Kontroll over pengeflyten.
Hoveddelen av pengene er ikke en gang papirsedler lenger. Det er
elektromagnetiske impulser i en globalisert finanskapitals
datasystemer. De som har makt til det, kan trykke på noen taster, og
mirakuløst oppstår det ytterligere noen hundre milliarder i systemet.
De nasjoner som allerede residerer over verdenshistoriens største
gjeldsberg, USA og EUs medlemsland, lanserer stadig nye og
stadig mer fantastiske "redningsaksjoner".
De tror ikke på dem sjøl lenger.
Problemet er ikke penger. Krisa er ei ressurskrise, noe som klarest
kommer til uttrykk i en femdobling av prisen på verdens viktigste vare
og største netto primærenergikilde, oljen, i løpet av 7-8 år.
Dette er enkelt og innlysende, men like fullt tabu.
Hvorfor? Fordi kapitalens globale nomenklatur ikke har noen løsning.
For å redde sitt eget korrupte skinn så lenge som mulig, kjører de
bevisst verden mot avgrunnen. Å spa på med mer penger nå, er å gjøre
vondt verre. Det er å styre mot kaos med åpne øyne.
De kan bare forsvare sine stadig mer perverterte privilegier og sitt
hensynsløse overklasseforbruk ved å innbille folk at den økonomiske
veksten kan fortsette. Etter oss - syndfloden.
I
en gjeldsøkonomi representerer ikke penger lenger utført arbeid. De
representerer forventingen om at det arbeidet som skal betale gjelda
vil bli utført en gang i framtida. Skjer ikke det, er systemet
bankerott.
Vi er der nå.
At perioden med tradisjonell økonomisk BNP-vekst er over, er ikke bare
for skremmende til å innrømme. Enda viktigere - det er en trussel mot
selve det økonomiske systemet. Kapitalismen lever av vekst og
ekspansjon.
Kapitalens politiske overbygning, den borgerlige parlamentarismen, har
alt lenge vist seg dysfunksjonell og totalt ute av stand til i det
hele tatt å definere vår tids problemer, for ikke å snakke om å løse
dem.
Et fokus på stadig knappere ressurser vil også nødvendigvis bety fokus
på fordeling og klassesamfunn. Rettferdig fordeling kan bare skje
gjennom en sosialistisk planøkonomi.
De kaller det globalisering, men det er gammel vin på knapt nok nye
flasker. Det vi ser er imperialismen i en liberalisert versjon som
snarere peker 100 år tilbake i tid enn framover. I dag som tidligere:
Imperialisme er krig, kolonialisme, undertrykking og utbytting.
Kampen blir lang og hard. Den har vært og vil bli preget av
midlertidige tilbakeslag, men den er en historisk nødvendighet.
Som et pussig lokalt kuriosum bekrefter en mulig kommende leder Audun
Lysbakken at SV også i framtida skal være en del av problemet, og ikke
av løsningen.
Ifølge
eget utsagn er han en "stolt
sosialist", men ingen marxist. Unge Lysbakken er eldgammel, både i
forhold til Karl Marx og Vladimir I. Lenin, og så ideologisk tanketom
og forvirret at han er nærmest skreddersydd for toppverv i Nato-Norge.
Dette er da norsk "venstreside" i dag.
|
