USAs arbeidsmarkedsstatistikk er egentlig meget bra og utførlig. At det må foretas justeringer av tidligere månedstall sier seg sjøl, når det handler om totalt 300 millioner mennesker.

God statistikk krever imidlertid uansett evne til å lese, studere helheten og forstå hva man leser. Der svikter det fortsatt grovt blant norske formidlere. Derfor kan de hekte seg på en formell nedgang i den prosentvise ledigheten fra 10 til 9,7 prosent, og presentere det som en betydelig framgang.

Ikke en gang BBC, en av USAs fremste våpendragere blant europeiske medier, er så overflatisk.

Den første linja i hovedtabellen (Summary table A-1, side 8) i arbeidsdepartementets månedlige pressemelding heter "civilian noninstitutional population". Det er alle mennesker i USA over 16 år som ikke er i en eller annen institusjon (fengsel, aldershjem e.l.)

Denne delen av USAs befolkning ØKTE fra 234,7 millioner i januar 2009 til 236,8 millioner i januar 2010. Samtidig SANK den offisielle arbeidsstyrken fra 154,1 til 153,1 millioner i samme periode (linje 2, samme tabell).

Her er det altså til å begynne med 3,1 millioner mennesker som overhode ikke gjenfinnes i arbeidsløshetsstatistikken. De er tryllet bort, fordi de ikke søker arbeid. Hva de enn foretar seg, de er ihvertfall ikke offisielt i arbeid, og det burde da være nærliggende å kalle dem arbeidsledige.

Dette gjenspeiles i tabellens linje 3, som viser at andelen yrkesaktive av den voksne "ikkeinstitusjonelle" befolkningen i USA har falt fra 65,7 til 64,7 prosent i perioden.

Av den totale arbeidsstyrken på 154,1 millioner var 142,2 millioner i arbeid i januar 2009 (linje 4). Det gir en offisiell arbeidsledighet på 11,9 millioner eller 7,7 prosent. I januar 2010 var arbeidsstyrken redusert til 138,3 millioner og registrert ledighet 14,8 millioner.

Prosentvis ledighet regnes altså ut fra offisiell arbeidsstyrke. Siden den offisielle arbeidsstyrken er redusert til tross for en voksende befolkning, gir dette en offisiell ledighet på "bare" 9,7 prosent i januar 2010.

Andelen faktisk arbeidende har dermed falt fra 60,6 prosent av befolkningen i januar 2009, til 58,4 prosent i januar 2010, et fall på 2,2 prosent på ETT ÅR, for øvrig Barack Obamas første år som president. Stor klarere kan ikke en fundamental krise beskrives.

Effekten omtales lakonisk under henvisningen "ikke i arbeidsstyrken" (linje 8 i tabellen). 80,5 millioner var "ikke i arbeidsstyrken" i januar 2009. I januar 2010 var dette økt til 83,6 millioner.

Er vi ærlige og legger på disse 3,1 millioner ikkearbeidende blir ledigheten 17,9 millioner - tilsvarende 12,9 prosent.

Antallet offisielt registrerte LANGTIDSLEDIGE (27 uker eller mer) økte i januar til 6,3 millioner, opp fra 6,1 millioner i foregående måned. Siden resesjonen startet i desember 2007 har dette tallet økt med 5 millioner.

Så til de to punktene som jeg tidligere har vært inne på i en artikkel på oljekrisa.no, og som også BBC omtaler.

Antallet ufrivillig deltidsarbeidende sank riktig nok fra 8,8 til 8,3 millioner fra januar 2009 til januar 2010. Men anslår vi at de i snitt jobber halv tid og ønsker full tid, er det her fortsatt snakk om en undersysselsetting på ca. 4 millioner.

Antallet "marginalt tilknyttet arbeidsmarkedet" økte med over 400 000 i perioden, til 2,5 millioner. De har søkt arbeid i løpet av det siste året, men ikke i løpet av de siste 4 ukene, som er kravet for å bli registrert som arbeidsledig. Av disse er 1,1 millioner registrert som arbeidstakere som har gitt opp å søke jobb, opp 734 000 på ett år.

Summerer vi alle disse punktene, kommer vi til en reell arbeidsledighet i USA på ca. 24 millioner, tilsvarende 16,3 prosent av arbeidsstyrken.

Når vi går i dybden på denne måten, ser vi at situasjonen er katastrofal, og at det er lite dekning for lettvinte påstander om "lysning" og "forbedring". Dette forklarer også den bratt fallende popularitetskurva til den sittende presidenten. Her ligger det et hav av fortvilelse, frustrasjon og raseri.

Da hele den globale, inkludert den norske, medieindustrien jublet under valget, og slik bidro til nettopp de "overdrevne forventningene" den nå har begynt å kritisere, skrev jeg dette om Barack Obamas framtidsutsikter:

"Symbolpolitikken som maner fram den utkårne som verdens frelser er ikke bare en fascistisk utopi, den er også farlig for vedkommende sjøl. Når det økonomiske takraset det tok George Bush 8 år å bygge opp rammer folk i hue for fullt, vil det være lett å legge skylda på USAs første afroamerikanske president. Misnøya vil eksplodere."

Jeg vil anta at den stadig pratende Obama begynner å bli ganske desperat nå. En desperat mann i Det gale hus er farlig.

USA er for tida verdens største utvinner av naturgass, og verdens nest største utvinner av olje, etter Russland, men hårfint foran Saudiarabia. Likevel har dette landet prestert å utvikle seg til ett stort, svart hull i verdensøkonomien. Det er ufattelig at noen fortsatt kan se på dette som en fjær i hatten for den klassiske, liberaliserte kapitalismen.