|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Israel bomber også for Vestens olje
(30/7-06) Israel har for lengst både drept og drevet på flukt langt flere sivile libanesere enn det antallet kosovoalbanere som i sin tid ble brukt som påskudd av Nato til å bombe fram et regimeskifte i Beograd. Så hvorfor reagerer ikke ”verdenssamfunnet”? Av Jan Herdal Med bombinga av Libanon forfølger Israel selvsagt hva landets regime oppfatter som egne interesser i kampen mot sine fiender. Men hvorfor får landet lov å herje på uten at verden griper inn? At USA forsvarer sin strategiske allierte Israel i tykt og tynt overrasker ingen, men hvorfor denne lamme ”tilbakeholdenheten” fra EUs side? Michel Chossodovsky, tilknyttet nettstedet GlobalResearch, skriver meget innsiktsfullt om den strategiske og geopolitiske utviklinga i Midtøsten i artikkelen ”The war on Lebanon and the battle for oil”. Dette er sammenhenger som vestlig medieindustri gjør alt for å skjule. Sannheten blir for grusom og kynisk. Verdens største strategiske oljeledning ble åpnet 13. juli. Den skal tilføre Vesten 1 million fat olje i døgnet fra Baku i Aserbajdsjan via Georgia til den tyrkiske havnebyen Ceyhan ved Middelhavet. Til stede under åpninga var i tillegg til toppfolk fra diverse Nato-land også Israels minister for energi og infrastruktur, Benjamin Ben-Eliezer. Bygginga av ledningen har pågått noen år, og forklarer bl. a. den beleilige CIA-finansierte ”revolusjonen” i Georgia. Det ”demokratiske” regimet i Georgia fungerer i dag som en ren mafiaklikk, og innenrikspolitiske mord hører nærmest til dagens orden. Slikt er uinteressant for Helsingforskomiteer, vestlige medier og hva som måtte finnes av assorterte demokratiforkjempere. Ledningen kan også delvis forklare USAs hardkjør mot Syria, bl. a. via FN-systemet. Ceyhan ligger bare noen få mil i luftlinje fra Syria. Russland ønsker på sin side å etablere en marinebase i den syriske havnebyen Tartus. Den skal etter planen forsvares av avanserte luftvernsystemer, som også vil dekke en del av syrisk territorium. Den russiske avisa Kommerzant skriver den 14. juli om ledningen at den “endrer status for land i regionen og sementerer en ny provestlig allianse. Ved å ta ledningen til Middelhavet har Washington i praksis etablert en ny blokk med Aserbajdsjan, Georgia, Tyrkia og Israel.” Israel har etablert langsiktige militære samarbeidsavtaler med både Aserbajdsjan og Georgia (begge land er forøvrig i dag langt på vei å betrakte som amerikanske protektorater og er tett militært integrert med Nato), og har lenge hatt et nært samarbeid med Tyrkia. Det går allerede en undervannsrørledning fra Tyrkia til Israel, og de to land forhandler nå om avtaler verdt mange milliarder kroner som via fire nye rørledninger skal bringe vann, olje, naturgass og elektrisitet fra Tyrkia til Israel. Israel har kjøpt seg inn i oljefelt i Aserbajdsjan, og får ca. 20 prosent av oljen sin fra dette landet. Den nye rørledningen til Tyrkia vil øke denne prosentsatsen. Men, skriver Chossudovsky i sin analyse, det fins en annen dimensjon som relaterer direkte til krigen i Libanon. Mens Russlands posisjon er svekket, er Israel nå utpekt til å spille en ledende strategisk rolle ved å ”beskytte” transportrutene og rørledningene ut fra Ceyhan. På denne bakgrunnen finner han at bombinga av Libanon er del av et nøye planlagt og koordinert militært ”vegkart”. Utvidelsen av krigen inn i Syria og Iran er allerede ferdig forebredt av amerikanske og israelske militære planleggere. Denne breiere militære dagsordenen er nært knyttet til oljen. Den støttes av vestlige oljegiganter som kontrollerer rørledningene og deres korridorer, og den forutsetter at Israel tar kontroll over kystlinja i det østlige Middelhav. Også EU trenger denne oljen, og dagens EU-ledere må åpenbart tro at dette er den rette måten å sikre den på. Derfor lar EU-ledere seg fotografere smilende sammen med representanter for den israelske regjering samtidig som Israel bombarderer konsentrasjonsleiren Gaza og dreper kvinner og barn. Derfor fordelaktige handelsavtaler med EU som ikke synes å la seg rokke uansett hva landet foretar seg. Derfor åpne armer for Israel i Natos samarbeidsorganer. Det kan sjølsagt sies at alle ”spillere” på dette geopolitiske sjakkbrettet bare fremmer sine egne interesser. Men ingen gjør det med slike kyniske og grusomme metoder som Vesten. Kanskje har akkurat det bare med makt og evne å gjøre. En god start ville uansett være å innrømme realitetene, og legge svadaen om menneskerettigheter og demokrati på hylla.
Les hele Michel Chossodovskys analyse på engelsk her.
|
