|
Ingen nye oljefat i
sikte

Kontrollfiksert: Hovedbasen for USAs 5. flåte i Bahrain bygges
ut for
3 mrd. kroner og skal doble kapasiteten. Det tilfører nok verden mange
nye, etterlengta oljefat?
Av Jan Herdal
Publisert 29. februar 2011
Vestens tradisjonelle, deprimerende
maktspill i Midtøsten har som ventet raskt tatt overhånd. Verdens
virkelige problem, en akselererende, ressursbetinget reell oljekrise,
drukner i kortsiktig dramatikk.
Brent passerte 90 dollar før uroen tok til i Tunis.
Moammar al-Ghadaffi er den ideelle fiende og
lynavleder. Mediene skriker blod, og vestlige krigsskip samles utenfor
Libyas kyst med åpen maktbruk som erklært alternativ.
Årsaken til alt dette skummende
humanitære hykleri er ikke primært Ghadaffi, som i mange år i praksis
har vært en av våre tamme despoter og som trofast har levert landets
olje og gass til Europa, slik det kreves.
Årsaken er heller ikke hensynet til
Libyas befolkning, noe de humanitære katastrofene i Afghanistan og
Irak skulle være de beste og mest aktuelle bevis på. For øvrig
bekreftelse henvises til 600 års europeisk kolonihistorie.
Libyas olje er blant verdens billigste
å utvinne, ned mot 1 dollar fatet, ifølge Wikipedia. Her kan det være
store profitter å hente for vestlige oljeselskaper hvis det lykkes å
opprette et rent marionettregime. I så fall må det bli mindre på de
frigjorte libyere. Kanskje de går
Angolas skjebne i møte?
Det er vel det angivelige islamistiske
emiratet i "frigjorte" Benghazi som har fått jungeltrommene til å gå.
Vesten vil som vanlig se til at det er de "riktige" kreftene som
vinner. Kapitalen vil kapre revolusjonen.
Om det lykkes, gjenstår å se. At de
folkelige kreftene i det hele tatt har greidd å reise seg i USAs arabiske
bakgård er allerede et uttrykk for at den fallerte supermakten og dens
marionetter er i ferd med å miste grepet.
En sann, pervertert kontrolltankegang
gjennomsyrer også analysene av situasjonen på den arabiske halvøya.
I Persiabukta ligger Bahrain, der USAs
5. flåte er stasjonert. Bahrain er styrt med hard hånd av et despotisk
sunni-kongedømme, mens 70 prosent av befolkningen er shia. Mange er
drept i demonstrasjoner i det siste.
Også i Irak dreper vestens tamme
gorillaer for tida demonstranter i dusinvis. Det handler om folkelig
misnøye med elendige levekår i ett av verdens rikeste oljeland.
Skuddene er like skarpe der som i Libya, men åpenbart av liten medial
interesse.
Fra Bahrain brer shiaene seg som
dominerende folkegruppe inn i oljerike deler av det nordøstlige
Saudi-Arabia, styrt av et annet despotiske sunnitisk kongedømme som
gjentatte ganger har slått ned uro i disse områdene med makt. Det
snakkes om en saudisk invasjon av Bahrain.
Rett over et trangt sund ligger den
regionale, shiastyrte stormakten Iran. Videre er den sørlige delen av
Saudi-Arabias naboland i nord, Irak, dominert av Iran-vennlige shiaer.
Grøss og gru. Og hva så?
USAs problemløsning består i å bygge
ut marinebasen i Bahrain for 3 mrd. NOK og doble kapasiteten. Hvor
mange nye oljefat tilfører det verden?
På kort sikt vil politisk uro kunne
påvirke den reelle oljeforsyningen, selv om den største virkningen så
langt er psykologisk. Slikt er det uansett vanskelig å gjøre noe med,
i hvert fall ved hjelp av vestlige bombefly og kanonbåter. De gjør
helst vondt verre.
Hvis hensikten med USAs invasjon av
Irak var å sikre oljeleveransene, er den også i så måte en katastrofe.
I dag, snart åtte år etter invasjonen, har
Iraks oljeproduksjon knapt nok nådd
opp på Saddam-nivå, som de siste åra i tillegg var sterkt hemmet av
sanksjoner.
På lengre sikt er det umulig å tenke
seg et regime i disse områdene som, uansett politisk karakter, ikke er
villig til å selge olje til markedspris. Det beste eksemplet i så måte
er det prestestyrte Iran. Her er det snarere vestlige sanksjoner som
legger bånd på produksjonen.
Vestlig paternalistisk "bekymring",
inngripen, kontroll og dominans skaper ikke ett eneste ekstra oljefat.
Snarere tvert imot, som påvist ovenfor. Dette er også totalt mislykket
som humanitært virkemiddel.
Det ville være bedre om verden
konsentrerte seg om de nødvendige politiske og økonomiske konsekvensene av en
langsiktig, akselererende oljekrise. Den er høyst reell,
ressursbestemt og kverner videre helt uavhengig av temporær politisk
uro i oljerike områder.
Oljemangelen vil etter hvert
umuliggjøre verden "slik vi kjenner den", og løsningen er ikke
klasebomber, kryssermissiler og spesialstyrker parret med eksport av
vestlig "parlamentarisk demokrati".
|