Tilbake til forsida

Ingen nye oljefat i sikte

Kontrollfiksert: Hovedbasen for USAs 5. flåte i Bahrain bygges ut for
3 mrd. kroner og skal doble kapasiteten. Det tilfører nok verden mange nye, etterlengta oljefat?

Av Jan Herdal
Publisert 29. februar 2011

Vestens tradisjonelle, deprimerende maktspill i Midtøsten har som ventet raskt tatt overhånd. Verdens virkelige problem, en akselererende, ressursbetinget reell oljekrise, drukner i kortsiktig dramatikk. Brent passerte 90 dollar før uroen tok til i Tunis.

Moammar al-Ghadaffi er den ideelle fiende og lynavleder. Mediene skriker blod, og vestlige krigsskip samles utenfor Libyas kyst med åpen maktbruk som erklært alternativ.

Årsaken til alt dette skummende humanitære hykleri er ikke primært Ghadaffi, som i mange år i praksis har vært en av våre tamme despoter og som trofast har levert landets olje og gass til Europa, slik det kreves.

Årsaken er heller ikke hensynet til Libyas befolkning, noe de humanitære katastrofene i Afghanistan og Irak skulle være de beste og mest aktuelle bevis på. For øvrig bekreftelse henvises til 600 års europeisk kolonihistorie.

Libyas olje er blant verdens billigste å utvinne, ned mot 1 dollar fatet, ifølge Wikipedia. Her kan det være store profitter å hente for vestlige oljeselskaper hvis det lykkes å opprette et rent marionettregime. I så fall må det bli mindre på de frigjorte libyere. Kanskje de går Angolas skjebne i møte?

Det er vel det angivelige islamistiske emiratet i "frigjorte" Benghazi som har fått jungeltrommene til å gå. Vesten vil som vanlig se til at det er de "riktige" kreftene som vinner. Kapitalen vil kapre revolusjonen.

Om det lykkes, gjenstår å se. At de folkelige kreftene i det hele tatt har greidd å reise seg i USAs arabiske bakgård er allerede et uttrykk for at den fallerte supermakten og dens marionetter er i ferd med å miste grepet.

En sann, pervertert kontrolltankegang gjennomsyrer også analysene av situasjonen på den arabiske halvøya.

I Persiabukta ligger Bahrain, der USAs 5. flåte er stasjonert. Bahrain er styrt med hard hånd av et despotisk sunni-kongedømme, mens 70 prosent av befolkningen er shia. Mange er drept i demonstrasjoner i det siste.

Også i Irak dreper vestens tamme gorillaer for tida demonstranter i dusinvis. Det handler om folkelig misnøye med elendige levekår i ett av verdens rikeste oljeland. Skuddene er like skarpe der som i Libya, men åpenbart av liten medial interesse.

Fra Bahrain brer shiaene seg som dominerende folkegruppe inn i oljerike deler av det nordøstlige Saudi-Arabia, styrt av et annet despotiske sunnitisk kongedømme som gjentatte ganger har slått ned uro i disse områdene med makt. Det snakkes om en saudisk invasjon av Bahrain.

Rett over et trangt sund ligger den regionale, shiastyrte stormakten Iran. Videre er den sørlige delen av Saudi-Arabias naboland i nord, Irak, dominert av Iran-vennlige shiaer.

Grøss og gru. Og hva så?

USAs problemløsning består i å bygge ut marinebasen i Bahrain for 3 mrd. NOK og doble kapasiteten. Hvor mange nye oljefat tilfører det verden?

På kort sikt vil politisk uro kunne påvirke den reelle oljeforsyningen, selv om den største virkningen så langt er psykologisk. Slikt er det uansett vanskelig å gjøre noe med, i hvert fall ved hjelp av vestlige bombefly og kanonbåter. De gjør helst vondt verre.

Hvis hensikten med USAs invasjon av Irak var å sikre oljeleveransene, er den også i så måte en katastrofe. I dag, snart åtte år etter invasjonen, har Iraks oljeproduksjon knapt nok nådd opp på Saddam-nivå, som de siste åra i tillegg var sterkt hemmet av sanksjoner.

På lengre sikt er det umulig å tenke seg et regime i disse områdene som, uansett politisk karakter, ikke er villig til å selge olje til markedspris. Det beste eksemplet i så måte er det prestestyrte Iran. Her er det snarere vestlige sanksjoner som legger bånd på produksjonen.

Vestlig paternalistisk "bekymring", inngripen, kontroll og dominans skaper ikke ett eneste ekstra oljefat. Snarere tvert imot, som påvist ovenfor. Dette er også totalt mislykket som humanitært virkemiddel.

Det ville være bedre om verden konsentrerte seg om de nødvendige politiske og økonomiske konsekvensene av en langsiktig, akselererende oljekrise. Den er høyst reell, ressursbestemt og kverner videre helt uavhengig av temporær politisk uro i oljerike områder.

Oljemangelen vil etter hvert umuliggjøre verden "slik vi kjenner den", og løsningen er ikke klasebomber, kryssermissiler og spesialstyrker parret med eksport av vestlig "parlamentarisk demokrati".