Tilbake til forsida

 

 

USA spiller fallitt, og
Iran marsjerer fram
som regional stormakt.

 

Sekterismens frukter


Det vil være en enkel sak for Iran å stenge Hormuz, om det skulle kreves.

 

Av Jan Herdal
Publisert på oljekrisa 26. mars 2015

Oljeprisen reagerer proaktivt på hendelser i Midtøsten. Spekulantene tar ut sorgene på forskudd, lenge før oljeproduksjonen er truet. Prisen faller så tilbake om situasjonen roer seg igjen. Det gjør den kanskje ikke mye lenger. Regionen blir stadig mer eksplosiv.

I Damaskus sitter verdens siste sekulære, regjerende panarabist, Bashar al Assad, i et ødelagt land. En av hans store forgjengere var Gamal Abel Nasser, mannen som kastet britene ut av Egypt og ble en frontfigur i Den alliansefrie bevegelsen.

Ideen om en samlet araberverden har alltid vært USAs og Israels mareritt. I tråd med romernes klassiske imperialistiske lærebok har deres hovedagenda vært splitt og hersk, det vil si å blåse opp under sekteriske motsetninger, i hovedsak mellom sunni- og shiamuslimer. Det har de lyktes overmåte bra med. Men det er et farlig spill.

Det var USA som slapp ånden ut av flaska, ved å begynne å ruste opp og dermed styrke og legitimere ulike ekstreme religiøse fraksjoner for egne formål. Plutselig var vestlig presse full av rapporter om krigerske muslimske fundamentalister som ingen hadde hørt om før, men som nå så ut til å marsjere fram med voldsom kraft.

Noen enkle sjeler har kanskje trodd at de har kjempet for en guddom, men religion har aldri vært annet enn skalkeskjul for maktpolitiske interesser.

Maktpolitisk, sett fra Washington, så det sikkert ut som en god idé å bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan ved hjelp av religiøse galninger som ikke hadde noen begrensninger i bruk av terrormetoder mot sivilbefolkningen. En like god idé var det, under diskrete løfter om støtte, å sette USAs daværende allierte, sunnimuslimen Saddam Hussein opp mot sjiaprestestyret i Iran, USAs utpekte hovedfiende i regionen etter sjahens fall. Det resulterte i den blodigste krigen i Midtøsten til da.

Nå er ting i ferd med å komme helt ut av kontroll.

Tyrkia pøser fortsatt IS-terrorister over grensa til Syria. USA og en rekke sunnidiktaturer bomber angivelig IS både i Syria og Irak. Libanesiske Hezbollah, som er støttet av Iran, kriger for Assad i Syria. Sjiaregimet i Irak bekjemper IS, men kjernetroppene i angrepene på bakken mot IS-kontrollerte byer er den iranske revolusjonsgarden, som dermed har fått et sterkt fotfeste i landet.

Det er liten grunn til å tro at de legger fingrene imellom, så rapportene om overgrep mot sunnimuslimsk sivilbefolkning er troverdige. I kampområder er det alltid sivilbefolkningen det går verst ut over.

Nå angriper sunnimuslimske Saudi-Arabia, sammen med noen andre sunnidiktaturer, sjiamilisen som støttet av Iran er i ferd med å velte den sunnimuslimske presidenten i Jemen. Sivile tap og store ødeleggelser er allerede rapportert. USA, som i årevis har støttet Jemen-regimet politisk, økonomisk, med våpen, trening og en blodig dronekrig, er i ferd med å trekke seg ut av landet.

Også denne situasjonen vitner om USAs fallitt, og Irans frammarsj som regional stormakt. Den utviklinga kan få Israel til å angripe Iran, eventuelt i samarbeid med Saudi-Arabia. De to er reelle allierte.

De paranoide teokratene i det saudiske kongehuset ser seg omringet på alle kanter. I tillegg til Irans frammarsj i Irak og Jemen, er det vedvarende uro i Bahrain, en øy i Persiabukta ved kysten av Saudi-Arabia, der et saudistøttet sunniregime regjerer over shiaflertallet med harde metoder. Øya er i tillegg hovedkvarter for USAs 5. flåte.

Iran og Saudi-Arabia sitter på hver sin side av Persiabukta. De er nå farlig nær en åpen krig. Skulle situasjonen fortsette å eskalere, og det f. eks. ender med at Iran stenger Hormuz, er det nok ingen som tør å spå hvor oljeprisen ender. 20 prosent av verdens olje passerer disse farvanna.