Tilbake til forsida

 

 

Den enkle kjensgjerning er
at Russland har betalt regninga på
1,2 mrd. euro, mens Frankrike
beholder både pengene og fartøyene.

 

Frankrike - en røverstat?


Ett av de to Mistral-fartøya på havna i St. Nazaire.

 

Av Christopher Black
Publisert på oljekrisa.no 24. november 2014

Den 18. november rapporterte Sputnik News (tidligere Novosti) at
de franske myndighetene hadde nektet russisk mannskap adgang til helikopterhangarskipet Vladivostok av Mistral-klassen i St. Nazaire.

Det franske forsvarsdepartementet nektet kjennskap til saken, men dette er i tråd med den franske presidentens vane med å si en ting og gjøre noe annet. Det alarmerende spørsmålet som må reises er om det "bare" er tale om et kontraktsbrudd, eller om det er en fiendtlig handling.

Den franske regjering har ikke bare mislyktes med å levere det første av to kontraktfestede Mistralskip som allerede er betalte av russerne, den har nektet å levere dem inntil visse politiske betingelser er oppfylt, betingelser som er av strategisk betydning for Russland og som ikke kan innfris uten at Russland oppgir sine strategiske posisjoner og sitt forsvar for ukrainerne i Donbas.

Mistral-avtalen ble offentliggjort av daværende president Sarkozy den 24. desember 2010. Kontraktene ble undertegnet 25. januar 2011. Alarmklokkene burde ha gått allerede da, fordi Frankrike igjen hadde sluttet seg til Nato i mars 2009. Dermed var Frankrike forpliktet til å følge interessene til sin herre og mester. Det er ingen overraskelse at landet deltar i den ulovlige økonomiske boikotten av Russland, de har gått imot russiske interesser i årevis.

I 1999 deltok Frankrike i Natos aggresjon mot og okkupasjon av Jugoslavia, som førte til opprettelsen av amerikanske baser på Balkan, en direkte trussel mot Russlands sørvestlige flanke. Bare noen måneder etter at Mistral-kontrakten ble inngått, var Sarkozy blant de mest rabiate i å utnytte FNs flyforbudsone til å angripe og ødelegge Libya og drepe Muammar Gadhafi, og dermed utslette en russisk alliert i Nord-Afrika. Etter det har Frankrike bidratt med å finansiere og trene anti-Assad-styrker for å velte regjeringa i Syria og tvinge Russland ut av basen i Tartus.

Den franske støtten til kuppet mot den valgte regjeringa i Ukraina, støtten til regimets angrep på sivilbefolkningen i Donbas, og den franske deltakelsen i den økonomiske krigføringa mot Russland, gjør at kontraktsbruddet sett i en slik sammenheng må ha som mål å svekke Russland militært og politisk.

Den enkle kjensgjerning er at Russland har betalt regninga på 1,2 mrd. euro, mens Frankrike har både pengene og fartøyene. Det skrives allerede i fransk presse om å bruke force majeure-klausulen i kontraktene for å beholde begge deler.

Følgene vil bli svært alvorlige for begge land. I Frankrike har fagforeningen ved St. Nazaire der skipene er bygget gitt uttrykk for "sjokk og raseri" over at Paris har latt seg presse av USA og EU. Arbeiderne frykter for verftets 2500 arbeidsplasser i et land på randen av resesjon eller verre. Affæren har gitt ytre høyre ny ammunisjon i angrepene på president Hollande. Marie LePen har forlangt at skipene leveres, for ikke å risikere Frankrikes troverdighet, pålitlighet i våpenleveranser og nasjonale ære.

Hollande sier på den ene siden at kontraktene fortsatt står ved lag, men samtidig har han erklært at  innfrielsen er avhengig av to krav - våpenhvile i Ukraina og inngåelse av en fredsavtale mellom Kiev og Moskva. Det sa han vel vitende om at Kiev-regimet daglig bryter våpenhvilen, og at Porosjenko og USA har ingen planer om å tillate fred i Ukraina.

Porosjenko har truet med full krig mot Donbas. Det faktum at Ukraina ikke er i stand til å skaffe seg kull nok for vinteren til overkommelige priser taler for at en offensiv for å okkupere kullgruvene i Donbas overveies. Det vil føre Nato i direkte konfrontasjon med Russland.

Sannheten er at Frankrike er låst til USAs krigslogikk, og Hollandes erklæring om at han ikke er utsatt for press er like latterlig som hans popularitetsratinger i Frankrike. Natos fiendtlige holdning til Russland blir klarere for hver dag som går.

Natos medlemsland og deres allierte Japan og Australia opplever at økonomien synker ned i resesjon, mens BRICS rister av seg dollarhegemoniet. Vestens ledere er middelmådigheter som tenker lik gangstere. Demokratiene deres har reelt sett sluttet å fungere. De har malt seg inn i et hjørne, og ser krigen som eneste veg ut.

(Christopher Black er en internasjonal
strafferettsadvokat med base i Toronto. Dette er
utdrag av en artikkel publisert i onlinemagasinet
New Eastern Outlook 20. november.
Oversatt av oljekrisa.no)