Kontakt
Bidrag til debatten

På dette nettstedet:
Olje - internasjonalt

Olje - Norge
Gass
Kull
Atomkraft
Tjæresand/oljeskifer
Fornybar
energi
Transport
Samfunn - geopolitikk

Diverse

Lenker:
ASPO
Beginners Guide
Beyond Peak Oil
Community Solution
Cost of energy
Energiekrise
Energikris.nu
Energy Bulletin

Life After
Michael T. Klare
NPG - Albert Bartlett
ODAC
Oil Crash
Oil Crisis
Oil Depletion
Oliekrise.dk

Peak Oil
Peak Oil News
Planet for Life
Post Carbon Institute
PowerSwitch
The Great Rollover

American Petroleum Institute
Bloomberg energi USA 
IEA
Oil&Gas Journal

OPEC
USA - offisiell statistikk
WTRG

dn.no - energi
Energikrise.no
Oilinfo
Oljedirektoratet
Oljens tid er over

 Tilbake til forsida

Trøstesløs energidebatt

 

(23/8-06) Å bruke tid på tv er stort sett meningsløst, og det mest mistrøstige av alt er å følge en norsk energidebatt lik den som i en slags evighetens reprise foregikk på NRK1 22. august.

Av Jan Herdal

Norske politikere går alltid i tv-studio med to grunnholdninger: 1. Folk tåler ikke å høre realitetene. 2. Jeg skal i hvert fall holde meg langt unna dem, for ellers vil jeg skade partiet mitt.

Dette Kardemomme-konseptet er ikke bare latterlig og meningsløst, det er livsfarlig, og det bidrar til at energikrisa og dens konsekvenser kommer på oss som julekvelden på kjerringa. Det avskjærer oss fra en reell situasjonsvurdering, og dermed fra reelle tiltak og alternativ.

På energisektoren har tid aldri vært mer kostbart enn nå.

Realiteten er at det i vasskraftlandet Norge ikke lenger er nok kraft til å dekke etterspørselen. Dermed går prisen opp.

Noen ganger kan en få inntrykk av at det bare er den tredelen av Norges totale elkraftproduksjon som går til husstandene som betyr noe, og også at det er her krisa må løses.

Det er sjølsagt feil. Det er nok å nevne at årsaka til kraftkrisa i Midt-Norge er de gigantiske kraftmengdene som går med til ilandføring, prosessering og frakt av Ormen Lange-gassen.

Men når det gjelder husstandene: Kapitalismen kjenner bare pris som rasjoneringsmekanisme. Den er sosialt blind, og den mest brutale av alle rasjoneringsmekanismer. De rike kan stort sett fortsette å bruke strøm som før, mens de fattige knapt nok har råd til å lage varm middag, eller varme opp en liten leilighet.

Vi kan redusere kraftprisen ved å redusere profitten til strømleverandørene. Det vil stort sett vil si å svekke stats- og kommunekassene ved å fjerne den skjulte skattlegginga (og som forøvrig også er usosial da det er en flat beskatning) som den skyhøye profitten til de offentlig eide kraftverkene innebærer.

Dette vil redusere strømprisen, men forsterke problemet. Redusert pris skaper ikke mer kraft, men det fører til økt forbruk. Hva så når det ikke fins kraft til å dekke dette? Da blir det tilfeldige utkoblinger i nettet under forbrukstopper. Og fordelingsvirkninga er lik null. Luksusforbruket opprettholdes.

I tillegg får vi problemet med svekka offentlige budsjetter. Det må i så fall kompenseres med økt åpen skattelegging. Ellers blir kraftkrisa brukt som påskudd for en politisk høyrevri.

Strømforbruket er for høyt, og må ned. Et par forslagsvarianter for husholdningenes del:

1. Myndighetene fastsetter et totalt kvantum strøm som skal være tilgjengelig for husholdningene  i løpet av ett år, og til fastsatt, noenlunde overkommelig og i hvert fall forutsigbar pris. Fordeles etter antall husstandsmedlemmer og evt. noen andre sosiale kriterier. Overforbruk koster skjorta, fra første kilowattime.

2. Myndighetene lar dette med et politisk fastsatt totalkvantum ligge, men innfører et toprissystem, der hver husholdning sikres et grunnkvantum strøm til overkommelig og forutsigbar pris, avhengig av antall husstandsmedlemmer og evt. noen andre sosiale faktorer. Høyere forbruk koster skjorta, fra første kilowattime.

3. Uansett: Myndighetene må gå på jakt etter strømforbruk som kan reduseres uten store sosiale konsekvenser - i kjøpesentra, ulike former for offentlig belysning, kontorer i offentlig og privat sektor.

Vi har fordelt velstand og vekst så lenge nå at vi har glemt at andre tilstander fins. På energisektoren handler det fra nå av ikke om å fordele overflod, men begrensa ressurser.

Den politiske hovedoppgava blir å bestemme, etter sosiale kriterier, hvilken kraftbruk som skal være dyrere enn annen, og eventuelt hvilken kraftbruk som skal forbys. Det er dette politikerne ikke våger å fortelle oss.

At vi fra nå av kan se langt etter rimelig kraft i alle varianter, det være seg strøm, olje, gass, vind-, sol- og biokraft, burde være innlysende. Årsaka til at alternativ energi ikke har tatt av i Norge er nettopp at den ikke kan konkurrere prismessig med vasskrafta. Alternativ energi er ikke billig, og vil aldri bli det.

Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund var den eneste av debattantene som forsøkte å fokusere på et fornuftig, langsiktig tiltak. Han pekte på at ingen andre nordiske land bruker tilnærmelsesvis så mye strøm til husoppvarming som Norge.

Det virkelig gode, langsiktige og bærekraftige alternativet her er jordvarme, noe både svensker og dansker forlengst har oppdaget. Det vil hjelpe noe på vei. Men som sagt - tross alt står husholdningene bare for en tredel av strømforbruket også her til lands.

Så billig kraft i framtida? Gløm det.