Tilbake til forsida

 

 

Høy oljepris knekker økonomi
og etterspørsel, og den lavere oljeprisen
som følger, knekker oljeproduksjonen.

 

Begynnelsen til slutten


Fra Gudrun-plattformen. (Foto: Statoil)

 

Av Jan Herdal
Publisert 25. september 2014

Det er en viss treghet i ethvert system, men dersom scenariet som nå legges fram av Stavanger Aftenblad viser seg å bli i nærheten av faktisk utvikling, er dette innledningen til sammenbruddet for norsk oljevirksomhet.

En ressurs er noe folk har råd til å betale for.

Høy oljepris knekker økonomi og etterspørsel, og den lavere oljeprisen som følger, knekker oljeproduksjonen. Det er ingen objektive størrelser på dette. Bl.a. manipuleres de gjennom den globale finansakrobatikken. Men vi er i ferd med å nå skjæringspunktet. Det vil si Peak Oil i praksis.

Med dagens oljepris fins det knapt nok et lønnsomt prosjekt på norsk sokkel utenom Johan Sverdrup. Feltet kan kanskje levere inntil en tredel av dagens norske oljeproduksjon, og det bare under noen få toppår.

Det er ingen objektiv grunn til at hver europeer skal ha råd til å brenne tre ganger så mye olje som hver kineser. Det har vi da heller ikke, og utjevninga kommer til å fortsette, på europeernes bekostning.


Oljedirektoratets gassprognose 2009.

Det fins heller ingen objektiv grunn til at europeere i lengda skal ha råd til å betale 3-4 ganger så mye for naturgassen som amerikanerne gjør. Da oljeminister Åslaug Haga i 2007 fortsatt fablet om et norsk salgsvolum på 140 mrd. kubikkmeter i året, anslo jeg en produksjonstopp på rundt 112 mrd. kubikkmeter i 2011. Foreløpig stemmer det bemerkelsesverdig bra. Om myndighetene kan sies at de har bommet grovt både på kostnader og betalingsevne.

Norsk gassproduksjon passerte toppen med 114,7 mrd. kubikkmeter i 2012. Produksjonen falt til 108 mrd. kubikkmeter i fjor, og kommer i år trolig bare så vidt til å passere 100 mrd. kubikkmeter. Årsaken er ikke teknisk mangel på gass på norsk sokkel, like lite som det er teknisk mangel på kjemisk oppløst gull i havvann. Årsaken er mangel på gass som folk kan betale for.

Et riggslakt vil gå ut over letevirksomheten, noe som reduserer oljeproduksjonen på noe lengre sikt. Det vil gå ut over planlagte nye feltutbygginger, og det vil ikke minst gå ut over arbeidet med å holde oppe produksjonen i eksisterende felt. En stor del av de oppblåste oljeinvesteringene har nettopp gått med til å holde liv i stadig mer uttærte produserende felt, som nå er nede i en restmengde av antatt utvinnbar olje på 15 prosent.

Som jeg skreiv her i vår er det nå like dyrt å holde i gang produksjonen i de gamle pengemaskinene som det er å produsere ny olje. Ifølge oljedirektoratet var naturlig fallrate (dvs. ved null investeringer i feltet) i de produserende felta allerede for noen år siden 19 prosent på årsbasis.

Ifølge samme direktorat foreligger det i øyeblikket godkjent PUD (plan for utbygging og drift) for 10 nye felt, som sammenlagt inneholder 127 mill. kubikkmeter råolje og 115 mrd. kubikkmeter gass (115 mill. kubikkmeter standard oljeekvivalenter). Allerede i utgangspunktet ville det ha tatt minst 4-5 år før alle disse ville ha vært på platå, og nå kan nye utsettelser påregnes.

Årlig råoljeutvinning er for tida på snaut 85 mill. kubikkmeter, årlig gassutvinning på vel 100 mrd. kubikkmeter. Av planlagt feltutbygging kan vi, i den grad den vil finne sted, med andre ord forvente en gjennomsnittlig erstatningsgrad på 30 prosent for oljens vedkommende og ca. 23 prosent for gassen i åra framover.

Det har allerede lenge vært slik på norsk sokkel at skrumpende reserver er kompensert ved økt - og stadig dyrere - rovdrift på det lille som er igjen. Det løpet ser nå ut til å være ved vegs ende.