Tilbake til forsida

 

 

Ikke underlig at
Helge Lund fikk det travelt
med å finne døra.

 

Statoil i minus


Bare begynnelsen: Statoil bokførte et underskudd på 4,8 mrd. kroner etter skatt i 3. kvartal i år, mot et overskudd på 13,7 mrd. samme kvartal i fjor. Bare hittil i år er 18 mrd. avskrevet på fiaskoprosjekter i Nord-Amerika. (Foto: Harald Pettersen, Statoil)

 

Av Jan Herdal
Publisert 29. oktober 2014

Siden dette nettstedet ble opprettet, har det hatt som en hovedoppgave gjennom faktabasert kritikk å påvise myndighetenes og klakkørmedienes løgnaktig rosenrøde framstilling av situasjonen på norsk sokkel.

Da jeg for flere år siden lanserte et mulig sammenbruddsscenario for norsk oljevirksomhet omkring 2015-2016 ble det stort sett latterliggjort. Men påstanden var ikke tatt ut av lufta. Jeg baserte meg på en nøktern analyse av hvert enkelt produserende oljefelt, deres restmengde av utvinnbar olje og deres fallrater, samt tilgangen på ny olje, alt sammen slik det framgikk av oljedirektoratets faktabase.

Klakkørene har begynt å svette, og syns ikke det er så latterlig lenger.

Kapitalen hadde som vanlig noen tilsynelatende smarte triks å riste ut av ermet. Ved langt på veg å tredoble investeringene i løpet av 10 år, lyktes man med å bremse fallratene. Nå ser vi at dette har vært like mye av en varig, holdbar løsning som det er å pisse i buksa for å holde varmen en vinterdag.

Både norsk og store deler av internasjonal oljevirksomhet er gjennom ubegrenset tilgang på lånte monopolpenger omdannet til verdenshistoriens største boble. Når sjøl profitten er lånefinansiert, har systemets indre logikk nådd et slags absurditetens toppnivå. USAs største skifergasselskaper bruker nå langt over halvparten av sine operasjonelle inntekter på å betale renter på lån.

Absurditeten består i at oljeselskapene uansett reelt resultat er nødt til å betale ut profitt til sine eiere, for å sikre penger til å finansiere sin videre virksomhet.

Den synkende oljeprisen er i hovedsak et resultat av økonomisk krise, og ikke av prismanipulasjoner. OECD-sfæren har tapt et oljeforbruk på 4 mill. fat i døgnet siden krisa slo ut i full blomst i 2008. Denne oljen fins ikke i markedet i dag, og det tapte forbruket vil ikke la seg gjenopprette for 150 dollar fatet, forøvrig en pris som vil få forbruket til å klappe ytterligere sammen.

Det kapitalistiske overproduksjonsbegrepet er knyttet til kjøpekraft, ikke til behov. Et lands kornlagre kan være fulle, mens folk sulter ihjel på gata. I en pervertert gjeldsøkonomi er deflasjon det virkelige liket i skapet, fordi den gjør de fra før enorme gjeldsbergene enda mer uhåndterlige. Derfor er mottiltaket, nullrente, et alvorlig krisetegn, på samme måte som den synkende oljeprisen er det.

Statoils "driftsresultat" (ja, det må faktisk settes i anførsel) falt fra 40 mrd. kroner i 3. kvartal i fjor til 30 mrd. kroner samme kvartal i år. Etter skatt sitter selskapet igjen med et tap på 4,8 milliarder, mot et overskudd på 13,7 mrd. samme kvartal i fjor. Bare i løpet av årets ni første måneder ble selskapet tvunget til å avskrive 18 mrd. kroner i fiaskoprosjekter i Nord-Amerika. Alt i følge selskapets kvartalsrapport som ble presentert i dag.

Dette er, som også sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken nå sier, knapt nok begynnelsen. Tredje kvartal omfatter månedene juli, august og september. Så seint som i begynnelsen av september lå oljeprisen godt over 100 dollar fatet. Skulle dagens pris på rundt 85 dollar holde seg ut året blir 3. kvartal en tur i parken til sammenlikning.

Ikke underlig at Helge Lund fikk det travelt med å finne døra.