|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Nyliberalismen utfordres
Denne analysen er ført i pennen av Michael Piskur, The Power and Interest News Report (PINR) som presenterer seg selv som “en uavhengig organisasjon som benytter åpne kilder til å levere konfliktanalyser innen internasjonale relasjoner. PINR tilnærmer seg et tema ut fra de krefter og interesser som er involvert, og overlater moralske vurderinger til leseren.” Rapporten er oversatt og publisert av oljekrisa.no med PINRs tillatelse.
Latin-Amerikas kursendring i retning uavhengighet av Washington er et sentralt utviklingstrekk de seinere åra. Venezuela, verdens femte største oljeprodusent, har stått i spissen for denne utviklinga. Støttet av en sterkt økende oljepris har landet utviklet en bolivariansk økonomisk modell frikoplet fra Washington. Venezuelas president Hugo Chávez` visjoner om et forent Sør-Amerika er fundert på oljen, som står for halvparten av landets statsinntekter og en tredel av BNP. Caracas har utviklet seg til en sentral ”spiller” i det globale energimarkedet. Økte inntekter er omsatt i en økt politisk innflytelse som setter Chávez i stand til å underminere tiår av nyliberalistiske reformer påført av Vesten, og å påbegynne en reell nasjonalisering av landets oljeindustri. I april gav Chávez ordre om statlig overtakelse av ei rekke sentrale oljevirksomheter som fram til da hadde vært under kontroll av utenlandske selskaper. Franske Total SA og italienske ENI SpA nektet å godta de påkrevde endringene i kontraktene. 16 andre større selskap, inkludert Royal Dutch Shell, Chevron Corp og spanske Repsol YPF, godtok imidlertid de nye kontraktene som gir den venezuelanske staten både større inntekter og økt operasjonell kontroll. De nye avtalene øker den såkalte “vindfall”-beskatningen (beskatning av ekstra høy profitt. Overs. anm.) av oljeselskapene fra 34 til 50 prosent. Venezuelas oljeminister Rafael Ramirez, som også er president i statseide Petroleos de Venezuela (PDVSA), regner med å få inn tilsvarende ca. 7-8 milliarder NOK ekstra i statskassen ved hjelp av dette. - Venezuela har kontroll over sine naturressurser, erklærte Chávez på toppmøtet mellom ledere fra EU, Latin-Amerika og Karibia i Wien nylig. Parlamentsmedlemmet Rodrigo Cabezas, som leder den offentlige kommisjonen for oljekontrakter, sier at de økte avgiftene er ”penger som vi krever inn… på vegne av alle venzuelanere”. Venezuela åpnet sin oljeindustri for private i løpet av 1990-tallet. Resultatet var 32 avtaler med 22 utenlandske selskaper. Kontraktene innebar at de utenlandske selskapene hadde kontrollen over oljefelta, og PDVSA kjøpte oljen som ble produsert til en pris som var knyttet til utviklinga i markedsprisen. PDVSA hadde også mulighet til å kjøpe minoritetsandeler i enkeltprosjekter, og hadde aksjer i fire ”strategiske sammenslutninger” som utvinner tungolje. Oljeutvinninga falt betydeleg under streiken i 2002 og har ennå ikke nådd opp igjen til toppnivået på 3,5 millioner fat pr. døgn fra 1997. Chávez økte beskatningen av de fire tungoljeprodusentene fra 1 til 16 prosent i 2004. Det er nettopp disse ”strategiske sammenslutningene” som er mål for den nye skattestrukturen. Samarbeidsprosjekter mellom Total, ExxonMobile, Chevron, ConocoPhillips, BP og Statoil står for 23 prosent av Venezuelas oljeproduksjon: - Vi ønsker ikke å utelukke utenlandske selskaper, men det er absurd at den venezuelanske staten ikke har majoritet, sier Cabezas.
Orinoco-bassenget sørøst for Caracas inneholder anslagsvis 235 milliarder fat tungolje. I dag utvinnes 600 000 fat/døgn av dette. Dersom disse forekomstene ble inkludert i landets reserveanslag, ville disse øke til 300 milliarder fat og gjøre Venezuela til verdens største oljenasjon, større enn Saudi-Arabia. Her må det imidlertid tilføyes at tungolje er svært vanskelig både å utvinne og raffinere. I dag anslåes det at det trengs en pris på minst 40 dollar fatet for å gjøre virksomheten lønnsom, og at det vil kreve 200 dollar fatet å maksimere oljeutvinninga i Orinoco-beltet. Chávez har oppfordret ”juniorpartnerne”, det vil si de utenlandske oljeselskapene, til å legge tilsvarende 500 milliarder NOK på bordet i form av investeringer. Venezuelas parlament har i en rapport anbefalt statlig majoritetskontroll over tungoljevirksomheten. Tungolje, som den i Orinoco og i Alberta, Canada, antas å utgjøre en gradvis økende andel av oljeleveransene, ettersom det blir mindre av den lette råoljen som i dag står for mesteparten av verdens oljeforsyning. PINR-analytikeren dr. Michael A. Weinstein definerer Chávez` bolivarianske revolusjon som ”et sett av brede prinsipper og mål for å mobilisere det venezuelanske samfunn rundt oppgaver knyttet til landets økonomiske tilbakeliggenhet og store sosiale skiller”. I 2005 søkte Chávez å integrere Latin-Amerika i den bolivarianske revolusjonen ved å forhandle rørledningsavtaler med Colombia og Argentina, inngå en handelsavtale med Brasil, og samarbeide med Cuba innen helse og utdanning. Venezuela, OPECs eneste medlem på Den vestlige halvkule, har ca. 77 milliarder fat påviste reserver av vanlig olje. Chávez vil omdanne disse materielle verdiene til politisk styrke for å kunne trekke Latin-Amerika vekk fra en Washington-sentrert nyliberalistisk økonomi og mot en sosialistisk modell som vil gi det globale sør styringen. Dette var hovedårsaken til at Caracas betalte en stor del av Argentinas gjeld til Det internasjonale pengefondet. Det eliminerte effektivt Washingtons innflytelse over Argentina og plasserte landet i Chávez-leiren. Snart begynner arbeidet på El Gran Gasducto do Sur, den store sørlige gassrørledningen, et prosjekt som har like stor symbolsk som økonomisk betydning. Kostnaden for den 6 600 kilometer rørledningen er anslått til tilsvarende 150 milliarder NOK. Det vil knytte Venezuelas naturgassreserver på totalt 151 milliarder kubikkfot til Brasil og Argentina. Chávez lover å skaffe sine søramerikanske naboer energi til ”tilbudspris”, og hevder at dette prosjektet vil være levedyktig ut hundreåret. Rørledningen skal stå klar i 2017, og er ifølge PDVSA et fundamentalt tiltak for integrasjon i Sør-Amerika.
Nærmere samarbeid med Kina Venezuela selger 1.5 millioner fat olje daglig til sin største kunde, USA. Tross flammende retorikk og arbeid for å redusere Washingtons innflytelse i Latin-Amerika, er det er faktum at Chávez` bolivarianske revolusjon fortsatt hviler på et enormt energiforbruk i USA. For å redusere denne avhengigheten og utvikle en ”sør-sør”-allianse som strekker seg fra Venezuela til Kina, via Afrika, Midtøsten og India, har Chávez inngått en rekke avtaler med Peking som omfatter energi, radarutstyr, militærfly, vei- og jernbaneprosjekter og annen infrastruktur. Venezuela ser på Kinas sterke økonomiske utvikling som et effektivt instrument til å få modernisert egen oljeinfrastruktur og dermed effektivisere produksjonen og øke avkastningen. PDVSA inngikk i 2005 en avtale om å levere 160 000 fat/døgn til Kinas nasjonale oljeselskap, CNPC. Det er meningen å doble volumet i løpet av 2006, og øke det til hele 1,6 millioner fat i 2007. PDVSA avtalte nylig å kjøpe 23 borerigger fra et datterselskap av CNPC. Venezuelas mål er å øke oljeproduksjonen til 5,8 millioner fat/døgn innen 2012.
Caracas gav
også CNPC retten til å undersøke Orinocos oljebelte og utvikle oljefeltet Zunamo som har påviste reserver på rundt 400 millioner fat lett olje og 4
milliarder kubikkfot naturgass. Flere kinesiske selskap opererer i
oljefeltet Caracoles.
Chávez-effekten De store vestlige oljeselskapenes reagerer på denne vendingen i retning nasjonalisering med en blanding av forsiktighet og optimisme. Royal Dutch Shells administrerende direktør Jeroen van der Veer ser på det som “en ny realitet”og erklærer at ”jo høyere olje- og gasspris, desto mer nasjonal tenkning får du. Til sjuende og sist er det alltid regjeringa som er sjefen”. Totals direktør Thierry Desmarest summerte opp holdningen innen industrien da han sa at “reglene er blitt endret flere ganger og på en ganske brutal måte. La oss håpe fornuften vinner.” Beslutninger om nasjonalisering innen energisektoren både i Venezuela og Bolivia er likevel ikke risikofri. Caracas nyvunne politiske makt og økonomiske uavhengighet bygger på at den globale oljeprisen forblir høy. De politiske og økonomiske realitetene i det 21. århundre tilsier at det vil fortsette slik, men Chávez gjør nok likevel klokt i ikke å brenne alle bruer til Vesten. I øyeblikket sprer hans bolivarianske visjoner seg over Sør-Amerika og gjennom et nettverk av venstreorienterte ledere i Argentina, Brasil, Bolivia og Chile. I sommer skal Mexico velge president, og valget står mellom en kandidat fra sentrum-høyre som støtter vestlige interesser og en venstreorientert kandidat som lover å gjennomføre store, nasjonalt orienterte reformer. Skulle Mexico velge den siste, vil dette nettverket med mye av sitt utgangpunkt i Caracas nå fram til USAs dørstokk. Washington, som allerede er sterkt bekymret over Chávez` store folkelige støtte, ser nok ikke fram til en slik eventualitet med glede.
Konklusjon Nyliberalismen - åpne markeder, privatisering, avregulering - som har vært et evangelium for økonomer, regjeringer og næringsliv i 30 år, utfordres nå åpent av Hugo Chávez og andre ledere i Latin-Amerika. Den bolivarianske revolusjonen tar mål av seg til å undergrave den eksisterende økonomiske orden, bl. a. ved å tone ned USA og i stedet satse på et raskt voksende asiatisk marked. Tida vil vise om dette er en levedyktig økonomisk plan eller bare en kortsiktig trend. Så lenge oljeprisen fluktuerer rundt 70 dollar fatet og økt etterspørsel i Kina og India fortsetter å fylle statskassene i oljerike stater, vil Venezuela arbeide videre mot en fullt ut nasjonalisert energisektor, og et Latin-Amerika med økt selvtillit vil fortsette sin uavhengige kurs. Hvordan Washington og oljeselskapene vil reagere på dette, er et like interessant spørsmål. (Skrevet av Michael Piskur, PINR og publisert 19/5-06. Oversatt og publisert av oljekrisa.no 25/5-06. Originalversjonen på engelsk kan hentes her)
|
