Tilbake til forsida

Ingen røyk fra kurien

(24-10-07) Gerd-Liv Vallas bok gir et sjeldent innblikk i hva som virkelig foregår i kulissene på topplanet, bak de glatte smil og blanke fasader, også blant hva som vanligvis oppfattes som politiske allierte og kamerater.

Av Jan Herdal

Norsk toppforvaltning er i praksis like lukket som noen kurie, og vi som tilhører den gemene hop får nøye oss med røyksignalene når enighet er oppnådd blant de innvidde.

Av siste utgave av Norsk Sokkel, utgitt av oljedirektoratet, framgår i et intervju med tittelen "Uten jobb" at det kom totalt overraskende på staben da Gunnar Berge 26. juni i år takket for seg som oljedirektør, ett og et halvt år før åremålets utløp.

Årsaken kan selvsagt være den mest prosaiske, Berge er tross alt 67 og stillingen er krevende og utsatt.

At retrettstillingen bare var styreformannsvervet i Petoro kan likevel også tolkes som at dette verken var forberedt eller gjennomtenkt - og kanskje ikke en gang villet fra Berges side?

De siste åra har direktoratet blamert seg totalt hva framtidsprognoser for oljevirksomheten på sokkelen angår. Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at dette i det minste kan være en medvirkende årsak til oljedirektørens fall.

Fungerende oljedirektør Bente Nyland la i høst fram et anslag for råoljeutvinningen til neste år på 130 mill. kubikkmeter (Sm3). Det kan fort vise seg å bli den relativt sett verste prognoseblemma direktoratet noensinne har foretatt.

Det var nesten som å stampe i golvet og skrike ut at vi er fortsatt trygt i lomma på oljemafiaen, vi, og der akter vi å være.

Åslaug Hagas departement nedskrev prognosen til 125 mill. Sm3 i statsbudsjettet, et lite, men likevel tydelig rapp til direktoratet - vi stoler ikke helt på dere som fagetat.

Dette var neppe det beste vedlegget Bente Nyland kunne presentere til sin søknad som ny oljedirektør etter Berge. Det vil derfor ikke overraske undertegnede det minste om den tilsynelatende selvskrevne vinner denne gangen taper for en outsider.

Dette kjempes det nå antakelig om bak lukkede dører. Den kampen er ingen søndagsskole, som Valla dokumenterer fra sin sektor av det norske samfunnslivet.

Det er selvfølgelig ikke bare i forbindelse med oljen at norske fagmyndigheter har en tendens til å havne i et for nært forhold til de kreftene de skal kontrollere og styre. Samrøret skaper en mental drivhuseffekt. Det tenkes likt på begge sider av bordet.

Oljeselskapene vil tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. I petroleumssektoren har det ikke vært lett å spore noen andre mål i offentlig virksomhet de siste 10-20 åra.

- Mange har vært bekymret for at produksjonen på norsk sokkel blir for høy. De bør i stedet være opptatt av å unngå at nedgangen blir for bratt, sier Gunnar Berge i avskjedsintervjuet i Norsk Sokkel.

En fantastisk virkelighetsframstilling.

Det er jo nettopp rovdrifta gjennom to tiår som er selve årsaken til det begynnende sammenbruddet som nå utspilles for åpen scene, og som direktoratet prøver å skjule og benekte så godt det kan.

Utvinningstakten på norsk sokkel er drevet alt for høyt. Det har skjedd ikke minst i Gunnar Berges tid som oljedirektør. Nå får vi alle betale regninga.

Fantastiske ressurser ble nedtappet på rekordtid, i stedet for å bli underkastet en helhetlig, langsiktig og ansvarlig ressursforvaltning. Vi kan nevne i fleng: Statfjord, Ekofisk, Gullfaks, Oseberg, Valhall, Draugen, Eldfisk, som alle nå er mer eller mindre i haleproduksjon.

Alle har vært gigantiske pengemaskiner av en type som trolig aldri mer vil bli funnet på norsk sokkel.

Også det strategiske elementet i denne vettløse politikken er effektivt hemmeligholdt for det norske folk.

I dag kan det på et vis argumenteres for et høyest mulig utvinningsnivå ved at verden trenger oljen. Da oppkjøringen av norsk oljeproduksjon tok til for alvor, var verden oversvømt av billig olje.

USA overtalte sine allierte Norge og Saudi-Arabia til å skru opp oljekranene for fullt. Målet var å ta knekken  på Sovjetunionen, som var sterkt avhengig av valutainntektene fra sin oljeeksport.

Det blir en seier med bismak, og det kan vanskelig hevdes at det er det norske folks interesser som her har sittet i førersetet. Vi har ikke hatt den egne kontrollen over oljepolitikken som norske politikere liker å skilte med.

En herværende statsminister presterte i sin tid å argumentere for økt oljeutvinning fordi alternativene snart ville gjøre oljen nærmest verdiløs!

Åslaug Haga har tidligere vist seg som en både handlekraftig, fornuftig og dyktig politiker. Hun har ikke så mye valg. Enten får hun ryddet opp i elendigheta, eller så risikerer hun å få sin første alvorlige ripe i lakken.

Starten har i beste fall vært litt famlende. Pancho Villas kamp er like forgjeves, enten den nå skjer med eller mot vindmøller, til lands eller til vanns. Direktoratet har videre fått Haga til å sette navnet sitt under de mest fantastiske gassprognoser. Bondefanget.

På den andre sida: Det tok ikke mange ukene før hun våget å tale Statoil midt imot og stanse Troll Videreutvikling, noe hennes forgjenger hadde hatt rikelig anledning til å gjøre før henne.

Det tar tid å sette seg inn i sakene. La oss fortsatt håpe det beste.