Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

 

"Nå vet de ikke,
der hjemme i Norge, at vi seiler her
mot Polen i klart vann.”

 

 

Havis på Nansens tid


Norsk Geografisk Selskaps kart over Framturen.

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
20. desember 2016

 

"Fra slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet har sommerisen blitt redusert gradvis. I 2012 nådde den et minimum, men har i årene etter vokst. Isforholdene på 2000-tallet likner forholdene Nordenskiöld og Nansen møtte 120 år tidligere."

Dette er et sitat fra en artikkel om den arktiske havisen skrevet av Arvid Oen og publisert på nettstedet geoforskning.no den 14. september 2015, og som handler om sykliske endringer i utbredelsen av den arktiske havisen. Et tema som ikke ser ut til å interessere det globale klimaindustrielle komplekset.

Fridtjof Nansen dro fra Vardø sommeren 1893, seilte Nordøst-passasjen østover mot Laptev-havet, og satte så kursen mot nord, for å sette Fram inn i isen. Hensikten var å få bekreftet teorien om at isdekket beveger seg fra øst mot vest.

Oen siterer følgende fra Nansens dagbok: "Vi seiler i "åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk- og sjøen nesten mer og mer isfri. Hvor lenge vil det vare? […] Nå vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot Polen i klart vann”."

Men Nansen ble likevel overrasket over at han møtte iskanten på 78 grader, 50 minutter nord. Femten år tidligere hadde nemlig svensken Adolf Erik Nordenskiöld dratt samme rute med skuta Vega, og "her hadde Nordenskiöld dampet igjennom den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer", skriver Nansen.

Oen konkluderer med at det var lite is i området somrene 1878 og 1893, og at det trolig var slik i hele denne perioden. Men 25 år etter Nansen dro Roald Amundsen og mannskap med skuta Maud østover fra Finnmark. Han møtte så mye is at han ikke kom seg gjennom stredene, og måtte overvintre i isen to ganger. De nådde ikke fram til Beringstredet før i 1920. Isforholdene langs kysten av Sibir var helt annerledes enn 30-40 år tidligere.

Da satellittmålingene av isen i Arktis startet i 1979, fikk vi et mye klarere bilde av isforholdene. På 80-tallet minner isforholdene i Arktis om forholdene Amundsen møtte 60 år tidligere. Isen lå flere år nesten helt inn til kysten av Sibir om somrene. Ut fra det som er beskrevet  antar Oen at isen i Arktis svinger mellom et minimum og maksimum med jevne mellomrom, en syklisk svingning på ca. 60 år.

Stemmer dette, betyr det at satellittmålingene startet under et ismaksimum, og at de langt på veg bare har registrert en naturlig, syklisk utvikling.

AMO-indeksen (graf) fra 1850-årene til 2010. Havet var kaldt i de årene det var mye is i Arktis, i 1910-20 årene og i 1970-80-årene. Og det var varmt da Nansen dro over Polhavet og på 2000-tallet, i tillegg til 1940- og 50-årene. (Wikipedia)

Hva er det i tilfelle som bestemmer en slik periodisering? Her er det selvsagt flere forhold, skriver Oen, men havtemperaturen er en viktig faktor. Den Atlantiske Multidecadal Oscillasjonen (AMO) viser tydelige periodiske temperatursvingninger, svingninger på ca. 60 år.

Flere forskere har påpekt de sykliske svingningene i AMO med påfølgende svingninger i isforholdene. Disse forskerne hevder at vi nå går mot en tid med mer sommeris i Arktis, og at vi i 2040 vil ha de samme isforholdene i Arktis som dem Amundsen møtte i 1918, 120 år tidligere, skriver Oen.

Som Oen påpeker, er dette i strid med hva klimaforskere og FNs klimapanel står for, nemlig at den arktiske sommerisen vil forsvinne helt i løpet av noen år.

Stemmer dette, rakner det for alvor for presteskapet.

Les også: Laptev Sea ice hits an 11 year high

 

Følg oljekrisa på Facebook