Tilbake til forsida

 

 

De voldsomme fluktuasjonene
i oljeprisen er og blir i hovedsak
et økonomisk krisetegn.

 

Ny krise uunngåelig


Historisk oljepris: Tross feberkurvas voldsomme utslag, ser vi at oljekrisa inntrådte rundt årtusenskiftet, og resulterte i sånn cirka en femdobling av prisen fram til høstens prisras.

 

Av Jan Herdal
Publisert 6. januar 2015

Enkelte ser på oljeprisraset som en uventet økonomisk bonus. Om det går dårlig med produsentene, vil det oppveies av billig olje til kjøperne. Dessverre er ikke dette tilfelle. De voldsomme fluktuasjonene i oljeprisen er og blir i hovedsak et økonomisk krisetegn.

Kort rekapitulasjon: Oljesjokket inntrådte rundt årtusenskiftet. I rykk og napp steg prisen fra rundt 20 dollar fatet til en kortvarig topp på over 140 dollar sommeren 2008. Som alltid slo pendelen for voldsomt ut, men i hovedsak var dette et uttrykk for at oljen gikk fra billig overflodsvare til dyr knapphetsvare. Den ble vanskeligere og dyrere å framskaffe.

Oljekrisa førte til det som ble kalt finanskrisa i 2008. Finanskrisa var ingen årsak. Det var en følgekrise, slik penger bare er en representasjon av realverdier. En periode balanserte verden på kanten av stupet og et totalt finansielt sammenbrudd. Oljeprisen raste til enda lavere nivåer enn pr. dato. Ved hjelp av diverse markedsmanipulasjoner lyktes det å få økonomien på en slags fote igjen.

I hovedsak har det handlet om å bygge gigantiske gjeldsberg.

Oljeprisen steg og stabiliserte seg på pluss/minus 100 dollar fatet, fortsatt fem ganger så høyt som rundt år 2000, fram til dagens prisras. Det var ikke lavt nok til at verdensøkonomien tålte det, men det var heller ikke høyt nok til at oljeselskapene tjente penger. Mellomlegget ble som sagt skaffet gjennom pengetrykking via et gjennomkorrumpert finanssystem.

De fleste faller av lasset straks de hører et ord som derivater, på stammespråket gjerne kalt finansielle tilleggsprodukter. Det er synd, for her ligger hunden (les: gjeldsbergene) begravet. Derivatmarkedet har egentlig samme finansielle grunnlag som dagens banksystem, såkalt fractional banking. En bank som lykkes med å låne ut en million kroner, skaffer seg dermed automatisk rett til å låne ut ti, kanskje tyve millioner til, alt etter det aktuelle lands egenkapitalkrav.

En virksomhet med så lav sikkerhet i form av egenkapital er svært sårbar for tap. Globalt har det ikke skjedd en dritt verken når det gjelder bankenes sikkerhet eller regulering av derivatmarkedet. En ny krise er ikke til å unngå.

Derivater er egentlig veddemål. De utgjør en kjerne i kasinokapitalismen. Derivatkarusellen ser ikke ut til å ha noen ende. Særlig farlig er den delen som skjer mellom to parter, utenom regulering (OTC = over the counter).

Bank of International Settlements (BIS) i Sveits anslår at totalt utestående OTC-derivater i verden pr. juni 2014 var på 691 billioner dollar, eller ca. 5 billiarder norske kroner etter dagens kurs. Det er et tall vi ikke er i stand til å fatte. Det utgjør nesten fem tusen norske statsbudsjett. Årlig globalt BNP var i år 2013 på snaut 75 billioner dollar, vel en tiendepart av de utestående OTC-derivatene. Ingen har oversikt, for ikke å snakke om styring, med denne karusellen.

- Vi har sikkerhet, sier fiansmafiaen. Det har den ikke.

En betydelig del av derivatmarkedet omfatter en stadig mer kriserammet oljesektor. I øyeblikket er oljeprisen nesten halvert siden i sommer. I praksis betyr det at også sikkerheten er omtrent halvert. For et finanssystem med en egenkapital på 8-10 prosent er det et annet ord for katastrofe.

Her i Norge er bl.a. DnB djupt nedsyltet i oljevirksomhet.