Tilbake til forsida

Gjennomsnittlig oljepris siden 1947 har vært under 30 dollar pr. fat (målt i 2008-dollarverdi). Medianprisen i perioden er under 20 dollar. Nå er prisen 70-80 dollar fatet. Det betyr i praksis at Peak Oil er her. (Graf: WTRG)

Av Jan Herdal
Publisert 5. februar 2010

Verdenshavene skal inneholde noe sånt som 800 millioner kilo reint gull. Det vil aldri bli utvunnet, fordi prosessen blir for dyr. Konsentrasjonen er for lav. Det handler ikke om milliondeler, men milliarddeler.

Bloggere og deltakere i nettdiskusjonen (det er stort sett bare på nettet reell diskusjon og informasjonsutveksling foregår) om Peak Oil er fortsatt sterkt opptatt av mekanikken på tilbudssiden. Av hvor mye olje som er igjen i hvor store felter, hvor mange nye felter som blir funnet, produksjonskurver, fallrater, vanninntrenging, osv. For oljeingeniørers vedkommende er dette for så vidt forståelig.

Den seinere tids utvikling har vist oss at det også må finnes et marked som vil eller er i stand til å betale for oljen.

Etter mitt syn blir det stadig tydeligere at smertegrensen er nådd for oljeprisens vedkommende. Konklusjonen om at "den billige oljen" er tatt, som det nå er tilnærmet enighet om, er mer enn drastisk nok. Nye, kortvarige prisrallyer kan komme, men de vil ikke være uttrykk for annet enn at kapitalismens realitetsjusteringer skjer gjennom pendelsvingninger og syklisk tilbakevendende kriser.

Peak Oil bestemmes ikke primært av teoretisk, teknisk produksjonskapasitet, men av menneskenes mulighet og vilje til å kjøpe olje. Peak Oil var derfor høyst sannsynlig i 2007.

De kapitalistiske markedsmedienes fatale forkjærlighet for rekorder bidrar til å kamuflere dette. Sett på bakgrunn av en kortvarig "rekord" i oljeprisen på tett oppunder 150 dollar fatet i 2008, kan dagens prisnivå på 70-80 dollar lett fortone seg som udramatisk.

Dette er tilsløring. Virkelighetsflukt.

Gjennomsnittlig oljepris har siden Den andre verdenskrigen ligget under 30 dollar fatet (WTRG, 2008-dollarverdi). Det var denne prisen som la grunnlaget for historiens sterkeste og mest langvarige vekst i industriproduksjon og materielt forbruk over store deler av verden.

Etter en relativt kortvarig priskrise på grunn av uro i Midtøsten, falt oljeprisen igjen til 20 dollar i 1986. Den fluktuerte mellom 15 og 30 dollar fram til 2001, i 15 år. Oljeprisen steg så bratt, inntil resjonen inntrådte i 2008/2009. Først da ble oljekrisas realøkonomiske skadevirkninger synlige, men grunnlaget for dem ble lagt i de foregående åra.

Det er enkelt å analysere den langsiktige, historiske priskurva for olje. Hvorfor skjer det ikke? Ja, hvorfor er inntrykket tvert imot at slik virksomhet er tabu? Eller - er det rett og slett ikke interessant nok? Blir dette for vanskelig for folk som ikke er opptatt av andre tall enn dem som befinner seg på deres egen bankkonto?

En annen sterkt tilslørende faktor er at Det Store Mediemonopolet har opplest og vedtatt at det skal hete FINANSKRISE. Dette kan godt kalles slapp journalistikk, men den rette betegnelsen er bevisst desinformasjon.

Turbulensen i det globale finanssystemet er virkning, ikke årsak. Den er et resultat av at oljedrevet vekst ikke lenger er mulig. Å trikse med penger nå er å angripe virkning i stedet for årsak.

Offentlige støttepakker, propaganda og meningsmonopol har skjult sannheten ei tid, og bl. a. ført til en kortvarig, psykologisk drevet børsoppgang. Men svindlerne må løpe stadig raskere mellom mikrofonstativene for å holde sammen sitt raknende verdensbilde.

F. eks. er ikke luftfartens og bilindustriens problemer kortsiktige og forbigående. Det er begynnelsen på slutten for virksomheter som ikke har noen plass i en oljefattig verden. Hvem tør å se sannheten i hvitøyet og ta de nødvendige politiske konsekvensene?

Den "seriøse" delen av mediemonopolet svarer slik. Det lover ikke godt. Dommedagspredikanter. Det er hva vi er.

Den reelle problemstillingen, som ennå ikke er satt på dagsordenen i det offisielle, er: Økonomisk vekst er ikke lenger mulig. Det materielle forbruket, i hvert fall i dagens "rike" land, kommer til å synke. Hva gjør vi da?

Og: Hvordan unngå det totale kaos?

Hvem er først villig til å droppe overklassefjolleriene, og slå ring om menneskenes materielle og kulturelle nødvendigheter? Det er den politiske vinneren på sikt. Men det er fare for at det vil koste både blod, svette og tårer å komme dit.