Tilbake til forsida

 

 

Det er ingen dristig spådom
at oljekrisa snart gir opphav
til en ny "finanskrise".

 

En absurd situasjon


Gassfeltet Sleipner på norsk sokkel er snart tømt. (Foto: Statoil)

 

Av Jan Herdal
Publisert 5. desember 2014

Olje blir stadig vanskeligere og dyrere å utvinne. Derfor øker prisen. Prisfall er fluktuasjon på en stigende kurve. Spørsmålet er hvor langvarig dagens fluktuasjon ned blir, og følgelig hvor stor betydning den får.

Det er kanskje nødvendig å minne om at oljemafiaen var i djup krise allerede før høstens prisfall. Den måtte låne penger både til drift og utbetaling av profitt med en oljepris på 110 dollar. Statoils sammenbrudd ble synlig allerede i 3. kvartal, sammen med investeringsfallet på norsk sokkel. Da var prisfallet knapt nok kommet i gang.

Verdensøkonomien har ikke råd til å betale 110 dollar fatet - som heller ikke er nok til å sikre en bærekraftig og profitabel oljeindustri. Det bør være lett å tenke seg hva dagens pris på 60-70 follar fatet gjør med både industrien og det skakkjørte finanssystemet som fortsatt holder liv i den. Billig olje i dagens situasjon er absurd.

Når dollaren svekkes, øker oljeprisen. Og omvendt.

Deler av dagens oljeprisfall kan tilskrives denne mekanismen, og det demper effekten av prisfallet i store deler av verden. Den norske krona har f. eks. falt med 20 prosent i forhold til dollar i løpet av noen måneder. I tillegg til at avgiftsandelen på norsk drivstoff er stor, er dette medvirkende årsak til at bensinprisen knapt nok har falt i Norge. I USA har den falt med 30 prosent. Amerikanerne får billigere drivstoff, andre merker liten og ingen forskjell.

Siden olje er en så betydningsfull vare, vil prisfallet likevel fyre opp under gjeldsøkonomiens største mareritt, deflasjonen. For Norge er oljen så viktig at lav pris over tid vil kunne føre landet fra vekst til resesjon.

Ifølge siste Oil Market Report fra IEA var det globale oljetilbudet i oktober 94,2 mill. fat/døgn, mens etterspørsel for 4. kvartal i samme publikasjon er anslått til 93,5 mill. fat. Slike tall får tas for hva de er - kvalifiserte gjetninger, men anslaget viser altså en forskjell mellom tilbud og etterspørsel på 0,7 mill. fat/døgn, tilsvarende vel 0,7 prosent av årsproduksjonen.

Det skal ikke veldig mye lavere produksjon eller høyere forbruk til før bildet er blitt et helt annet. Det må da tilføyes at 100 eller 110 dollar fatet ikke er nok til å redde verken norsk eller annen vestlig oljeindustri, og dermed heller ikke det vaklende finanssystemet som den er avhengig av. Det kan bare utsette sammenbruddet.

Det er ingen dristig spådom at oljekrisa snart gir opphav til en ny "finanskrise".

 


Chris Martenson publiserte i Peak Prosperity 3. desember dette Wood Mackenzie-anslaget over hva dagens oljepris gjør med lønnsomheten i amerikansk skiferolje.